Hvorfor psykisk helse

Det er særlig fire forhold som har endret seg de siste 20 årene som kan settes i sammenheng med økte helseplager hos barn og unge.

1) Påvirkning fra sosiale medier

2) økte sosiale forskjeller i samfunnet

3) endringer i hvordan vi snakker om psykisk helse

4) endringer i voksen-barn relasjoner

De to første har vi mye forskning på. De to siste er mer spekulative, men er likevel verdt å reflektere over.

For å ta det første først: Forskning peker på en sammenheng mellom bruk av sosiale medier og rapporterte psykiske plager hos barn og unge. Forstyrret søvn og oppmerksomhet samt økte angst- og depresjonsplager er noe som trekkes frem i flere studier. Vi vet også at mobbing i stor grad har flyttet seg fra skolegården og inn på digitale arenaer der de voksne ikke har samme mulighet for å gripe inn. En annen side med ukritisk bruk av sosiale medier er at de unge eksponeres for nye målestokker for hva som er «normalt». Mange kan finne seg venner og sunne utviklingsarenaer på nettet, men man kan også se brøkdeler av andres liv der alt tilsynelatende virker å være på stell. Denne illusjonen kan kaste en mørk skygge på ens eget liv. Man sitter igjen med mer selvusikkerhet og økte angst- og depresjonsplager.

Vi ser også klare sammenhenger mellom sosioøkonomisk status og psykisk helse. Fattigdom, når foreldre ikke er i jobb eller har mange deltidsjobber for å få endene til å møtes, der familien har lite nettverk og støtte rundt seg, og med færre muligheter for organisert aktivitet for barna - alt dette har sammenheng med økte helseplager hos voksne og barn. Dette betyr at tiltak mot sosiale forskjeller er i seg selv viktige helsetiltak!

Sammenhengen mellom økte helseplager og hvordan vi snakker om psykiske helse, er ikke like enkelt å forske på. Mennesker er meningssøkende og meningsskapende vesener som til enhver tid fortolker seg selv og verden rundt seg. Måten vi snakker om psykisk helse på, er med på å påvirke hvilken mening vi knytter til våre egne opplevelser av mental smerte.

Vi har med årene klart å skape en større åpenhet og aksept for psykiske helseplager slik at vi i dag i mindre grad knytter skam til dette. Det er vel og bra. Likevel kan vi undre oss om det kliniske språket har tatt over mye av «normalpsykologien». Man sier ikke lenger «jeg er trist», men «jeg er deppa». Eller, «jeg angster», istedenfor «jeg er stressa for eksamen». Utålmodighet og rastløshet kaller man ADHD. Hva blir det igjen av språket til de som virkelig strever med depresjon og angstlidelser? Jeg setter dette på spissen for å få frem et poeng.

Poenget er om vi ved endret språk også har senket terskelen for hva unge mennesker skal fortolke som psykisk plage, og ikke lenger som en adekvat tristhet, nervøsitet eller uro. Som om god psykisk helse skulle bety fravær av mental smerte. Saken blir ikke lettere når vi ser at vi har en hel industri rundt oss som støtter opp under denne ubevisste lengselen i oss - lengselen etter det fullkomne og smertefrie livet. Unge mennesker bombarderes med reklamer og rollemodeller som forteller dem hvordan de kan bli kvitt angst, ekstra kiloer, eller følelser av utenforskap. Men ingenting kan hjelpe oss ut av vår sårbarhet, uansett hvor mye vi fikser på kroppene våre, karakterene våre eller CV-ene våre. Å tåle mental smerte uten å tolke seg selv som «deppa» eller mentalt syk, eller å tåle at man kan føle seg utenfor uten å fortolke verden som ond og avvisende – altså å lære seg å akseptere sin sårbarhet, det er dette god psykisk helse handler om.

Sammenhenger mellom økte helseplager hos barn og endringer i voksen-barn relasjoner de siste 20–30 årene er også vanskelig å forske på. Det meste av endringene som har skjedd har vært av en positiv karakter. Barn tas mer på råd, det lyttes mer til deres følelser, barns brukermedvirkning er blitt styrket, og retten til selvbestemmelse tas mer hensyn til. Den autoritære voksenfiguren er nesten ikke lenger å se, verken på skolen, i barnehagen eller hjemme. Likevel er det grunn til å stille seg spørsmålet om noe i denne utviklingen har gått tapt, noe som likevel kan ha innvirkning på barns utviklingspsykologiske behov.

Barn trenger voksne som er større, sterkere, klokere og snille – altså voksne som tar barns følelser og opplevelser på alvor, som bekrefter deres mestring og respekterer barnas integritet, men som også tåler barnas vanskelige følelser. Barn trenger voksne som er trygge og tydelige på forskjellen mellom rett og galt og som klarer å formidle grenser, krav og normer til barnet. Noen ganger vet den voksne i kraft av sine livserfaringer at det barnet trenger er noe annet enn det barnet ønsker. Å frustrere barnets ønske der det kolliderer med barnets behov og tåle barnets protest og vanskelige følelser uten å straffe, avvise eller på andre måter gjøre barnet utrygt, er en svært viktig utviklingspsykologisk erfaring for barnet: «Mine følelser er ikke farlige, de voksne og mine relasjoner til dem blir ikke ødelagt av dem.» Å utvikle en evne til å tilpasse seg ytre krav, som en motsetning til en forventning om at verden skal tilpasse seg mine følelser, er en forutsetning for å utvikle en mer elastisk og mindre egosentrisk personlighet. Til dette er barnet avhengig av at de voksne også klarer å være sunne autoriteter.

Alle har vi i hvert fall ansvar for å gjøre noe med dette, som foreldre, lærere, fotballtrenere, naboer eller venner. Dette er ikke bare spesialisthelsetjenestens oppgave. Vi kan jo sette det på spissen og si at det ikke er barna som er syke – de er snarere et symptom på at noe i samfunnet går i gal retning.