Kronikk: Se "Cuties"!
Foto: Netflix
Å beskytte barn mot alle former for vold, overgrep, utnyttelse og skadelig påvirkning, er blant samfunnets viktigste oppgaver. Nettopp derfor skal man ikke som voksen bare snakke om filmen «Cuties», man skal se den.
Den siste uken har Netflix-filmen «Cuties» skapt stor debatt i inn- og utland, og flere, blant annet Sylvi Listhaug, har tatt til orde for å få filmen fjernet fra Netflix. Årsaken hun og andre oppgir, er at den etter deres mening kan trigge pedofili. Å beskytte barn mot alle former for vold, overgrep, utnyttelse og skadelig påvirkning, er blant samfunnets viktigste oppgaver.
Nettopp derfor skal man ikke som voksen bare snakke om filmen, man skal også se den. «Cuties» er ett av de mest kraftfulle og tidsriktige portrettene gjort av kvinnelig raseri de siste årene. Filmen forteller innsiktsfullt historien om en jente på 11, fylt til randen av motstridende krefter - fysiske, kulturelle, religiøse og sosiale. Det er en film om sinne, og om hvordan unge jenter forsøker å gjenvinne en form for kontroll, med de verktøyene samfunnet oppfordrer unge jenter til å bruke: klær og kropp.
At noen kaller dette for «pedofilivennlig», er vanskelig å forstå og svært bekymringsfullt. Et slikt stempel fra voksne som ikke engang har sett filmen, undergraver unge jenters rett til å være sinte og reagere på forhold de selv ikke er ansvarlige for.
Tror mange kan kjenne seg igjen i filmen
«Cuties» er en film om det plutselige, uidentifiserbare og selvdestruktive raseriet mange unge jenter kjenner når de innser at visse regler ikke er til for å beskytte dem, men for å kontrollere dem. Noen mener filmen seksualiserer unge jenter, men «Cuties» handler på ingen måte om seksualitet. Den handler ikke om sex, og den spiller ikke på sex. Tvert imot. Sex, og tanken på sex, er fullstendig fraværende.
Handlingen følger en jente som begynner å forstå religionens og egen kulturs makt – og sin egen mangel på nettopp makt og påvirkning. I frustrasjon over begrensningene og konfliktene hennes egen tro byr på, og fortvilelsen over ikke å ha noen å snakke med det om, søker hun seg mot en dansegruppe med jevnaldrende jenter. Gjennom de andre jentene oppdager hun sosiale medier og den deilige følelsen det gir å bli «likt» for bilder hun legger ut. Samtidig oppdager hun at twerking og trutmunn gjør at unge jenter får ekstra oppmerksomhet og flere følgere.
På bakgrunn av det, tar hun drastiske grep for å lære både seg selv og jentene de høyst upassende bevegelsene som kan gi dem «fame». Å se jentene lære seg å twerke kan kanskje få en til å trekke på smilebåndet, da de er skikkelig klønete og dårlige til det - innledningsvis. Og nettopp fordi de er dårlige til det, blir det også veldig tydelig at de ikke vet noe om sex, lite om sine egne kropper – og enda mindre om betydningen av bevegelsene de gjør.
«Cuties» handler om en ung jente jeg tror mange kan kjenne seg igjen. En jente som kanaliserer sitt sterke og voksende raseri til å perfeksjonere dansen, forsøke å vinne en dansekonkurranse og på den måten oppdage en kraft i seg selv som viser seg å være sterk og destruktiv. I den nye verdenen nettet byr på, aner hun en mulighet til å flykte fra kulturens og religionens begrensninger og diktatur. Men det hun ikke skjønner, ung som hun er, er at friheten hun tror hun søker, egentlig bare er en annen form for diktatur – et slags skjønnhets- og kroppsdiktatur, som gjør henne voldelig og utagerende. Slik mange unge blir, når de ikke klarer å sette ord på uroen og vanskelighetene de kjenner inni seg. Twerkingen er ikke trass og opposisjon mot kultur. Twerkingen er i realiteten en ung jentes sammenbrudd og oppløsning.
Ja, 11 år gamle jenter twerker i filmen, og det er særlig én scene hvor de på svært ubehagelig vis viser hvor vanvittig godt de mestrer det. Det kan sikkert diskuteres om dette dras for langt i filmen. Men hvis ikke vi, som publikum, får se og ta del i det denne jenta tror hun erfarer når hun gjør det – et misforstått «selvsikkert» forsøk på å vise seg som sterk og kraftfull – så ville også reisen hun gjør i filmen vært mindre troverdig og mindre utfordrende.
En film som bør ses av alle
Uansett hvor ubehagelig det er for oss voksne å erkjenne, så utsettes dagens 11-åringer for påvirkere som fremmer seksualisering og pornofisering, og som lærer barn at det å fremstille seg slik – være seg twerkende eller med trutmunn – er oppskriften på å bli sett og akseptert. Filmen idylliserer på ingen måte dette. «Cuties» er ubehagelig, slik ramsalt samfunnskritikk ofte er.
Ubehaget den skaper viser behovet vi som samfunn har for et endelig oppgjør med bloggere og andre påvirkere som tjener seg søkkrike på å utsette særlig unge jenter for et umenneskelig press ingen 11- eller 16-åringer er i stand til å håndtere. Den viser også tydelig et stort behov for mer kunnskap om jenter og kvinners rettigheter, og det krysskulturelle presset mange barn og unge vokser opp med i dagens flerkulturelle samfunn. Og viktigst; den viser behovet for kunnskap om hvordan vi kan møte og forstå dette på en måte som ikke skyver fra oss barn og unge som trenger vår beskyttelse, hjelp og støtte.
Filmen bør derfor ikke fjernes, men sees av alle kjente påvirkere, deres markedsførere og oppdragsgivere. Den bør ses av politikere og av beslutningstakere. Den bør ses av alle voksne som ønsker at barn skal ha samme muligheter til å høre til og få være den de er – samtidig som de har det trygt og godt.
Skrevet av Kristin Oudmayer, direktør Barns rettigheter og bærekraft, i UNICEF Norge.
Kronikken ble først publisert i VG, 21.09.2020.
Siste nytt
Norge gjorde for lite for å redusere familiefattigdom
600.000 nordmenn gruer seg til jul
