Skolegang gir Veronika (16) håp i krigen
– Å være på skolen betyr alt, sier Veronika.
Da krigen nådde landsbyen Zlatopil i Kharkiv‑regionen var Veronika 12 år, og hele livet ble forandret på et øyeblikk.
– Mamma leste nyhetene på telefonen, og pappa sendte oss i all hast til slektninger i Vest‑Ukraina. Det føltes som om livet mitt ble satt på pause. Det var så mange spørsmål og ingen svar. Selv det å puste føltes tungt, forteller hun.
Fire år senere har hun blitt 16 år og er i ferd med å fullføre videregående. Veronika vil bli lege og drømmer om å hjelpe andre. Livet hennes er fortsatt preget av krig, men også av mot og målrettethet.
Jobber for å sikre barn tilgang til undervisning
I store deler av Kharkiv er det umulig å ha ordinær undervisning på grunn av stadige angrep. Mange elever mister både læring og fellesskap. Derfor samarbeider UNICEF med skoler i regionen for å sikre trygge undervisningsrom, støtte lærere, og gi elever som Veronika, muligheten til å følge undervisningen fysisk når det er mulig.
For Veronika betyr dette en mer stabil skolehverdag. Hun får ekstra undervisning som hjelper henne å ta igjen fag hun gikk glipp av etter evakueringen, samtidig som lærerne har fått opplæring i å følge opp elever som lever med traumer. I dag er Veronika en av de beste elevene i sitt avgangskull ved Zlatopil Lyceum. Hun planlegger en karriere innen medisin.
– Å være på skolen betyr alt. Det er slik jeg nå kan følge drømmen om å redde liv, sier hun.
Normalitet betyr mye
Da faren hennes ble drept i et granatangrep tidlig i krigen, ble musikken et viktig pusterom for Veronika. Pianoet og senere et jenteband hun startet sammen med venner, har hjulpet henne med å håndtere sorgen. På skolen har hun igjen tilgang til musikkrom og undervisning – en normalitet som betyr mye.
– Jeg slipper alt det mørke ut gjennom kreativitet. Og det som kommer ut, er lys, forteller hun.
Ser en fremtid
UNICEFs arbeid i Ukraina handler ikke bare om sikkerhet og nødhjelp, men om å gi barn og unge muligheten til å fortsette å lære og utvikle seg. For Veronika betyr det at hun ser en fremtid, til tross for alt hun har mistet.
– Jeg gir ikke mørket eller krigen en sjanse til å forandre meg.