En støvel, men ingen sko

Barnefattigdom i verdens rikeste land – et sammendrag av Report Card 10: Measuring Child Poverty

Norge er blant de beste i klassen når det gjelder barnefattigdom. Likevel er det mange tusen barn i Norge som ikke har ikke har mer enn ett par sko, aldri får kjøpt nye klær eller råd til å delta på fritidsaktiviteter. Barnetrygden er ett av de viktigste virkemidlene vi har for å nå disse barna.

Alle barn i Norge skal ha de samme mulighetene til å delta og utvikle seg på en best mulig måte. Men, i følge en ny UNICEF-rapport er det mer enn 17.000 norske barn som ikke har disse mulighetene i dag.

Norge er i følge UNICEFs siste rapport om barnefattigdom ett av få land i verden hvor mindre enn to prosent er å anse som sosialt ekskludert fra samfunnet. Samtidig plasserer Norge seg på topp fem når det gjelder lavest barnefattigdom. Det er gledelig at Norge gjør det så bra og noe vi kan være solte av.

Barnetrygden er et viktig tiltak som bidrar til de gode resultatene. Barnetrygden skal bidra til å dekke utgifter ved å ha barn. I tråd med barnetrygdloven skal barnetrygden virke omfordelende mellom familier med og uten barn.

Dette er likevel ikke tilstrekkelig for dem som faller utenfor. Rapporten viser at barn av enslige foreldre, foreldre med lavt utdanningsnivå, innvandrere og foreldre som mottar sosialstønad, samt familier med mange barn er særlig utsatt for sosial eksklusjon. Statistikken viser også at det er liten sannsynlighet for at disse barna kan klare å bryte ut av den negativ fattigdomsspiralen.

Når det gjelder bekjempelse av fattigdom kan det være vanskelig å enes om hva som er utfordringen. Definisjonen på fattigdom varierer. I regjeringens handlingsplan mot fattigdom brukes OECDs metode for å måle fattigdom. For OECD er en husholdning fattig hvis den tjener halvparten av medianinntekten i et land over en periode på minst tre år. Medianinntekten regnes ut ved at inntektene til alle husholdninger settes ved siden av hverandre i stigende rekkefølge. Deretter velger man ut den midterste, som altså er medianinntekten.

EU legger derimot til grunn at barn i husholdninger som har en lavere inntekt enn 60 prosent av medianinntekten er fattige.

Hvis vi bruker OECDs metode er over 67.000 norske barn fattige. Bruker vi EUs metode er 124.000 norske barn fattige. De to ulike definisjonene på fattigdom viser hvor vanskelig debatten er.

Ved å basere beregningen av fattigdom på medianinntekt i familien måles relativ fattigdom. Men bruker vi medianinntekt eller gjennomsnitt som utgangspunkt, vil det alltid finnes fattigdom i ethvert samfunn. En annen utfordring med å måle barnefattigdom basert på foreldrenes inntekt er at vi ikke vet om barn vil ha tilgang på det mest grunnleggende selv om deres foreldre har en tilfredsstillende inntekt.  For å se på omfanget av den reelle barnefattigdommen må vi derfor se bak tallene. Vi må se det enkelte barn.

Dette er bakgrunnen for at EU og UNICEF har utviklet en ny metode for å måle sosial eksklusjon på. Indeksen er utviklet for å måle sosial eksklusjon av barn i de rikeste landene. Denne lister opp 14 nødvendigheter som et barn trenger for å leve godt. Den lister opp alt fra tre måltider om dagen, å ha minst to par sko, et sted å gjøre lekser og penger til fritidsaktiviteter. Barnet betraktes som sosialt ekskludert, hvis husholdningen barnet bor i, ikke har råd til å gi barnet minimum 12 av de 14 nødvendighetene. 

I følge denne indeksen var det i 2010 over 17.000 barn i Norge som ikke har tilgang til 12 av de 14 tingene på lista, og som derfor kan betraktes som fattige. Fattigdommen i Norge er ikke livstruende, men påvirker livet til barna det gjelder slik at de ikke har mulighet til å leve et fullverdig liv.

For UNICEF er barnekonvensjonen vårt viktigste styringsverktøy. Den sier at alle barn, uten unntak, har rett til et fullverdig liv ved å utvikle seg på en best mulig måte. Det betyr blant annet rett til familie, fritid, god helse, utdanning og en tilstrekkelig levestandard. Så selv om det bare er noen få prosent av barna som kan betegnes som sosial ekskluderte i Norge, kan vi ikke si oss fornøyde. 

Titter vi bak tallene fra UNICEF ser vi at det i 2010 var over 17.460 barn som ikke hadde råd til å bli med på vanlige fritidsaktiviteter sammen med sine venner. Vi ser at mer enn 4590 barn ikke har to par sko og at over 3670 barn ikke har ett eneste nytt klesplagg. De har i mange tilfeller ikke allværssko, som støvler. Det er vanskelig å forstå at et barn i Norge ikke har råd til to par sko og noen nye klesplagg.

For å motvirke sosial ekskludering i Norge trenger vi både universelle og mer målrettede tiltak. Barnetrygden er et av de viktigste universelle virkemidlene for å sikre sosial utjevning i Norge. UNICEF Norge mener samtidig det er viktig å se på hvordan barnetrygden kan bli mer målrettet for de som har størst behov.

 Ettersom barnetrygden har som formål å kompensere for utgifter til forsørgelse av barn, mener vi det er grunn til å se på tiltak som styrker ordningen. Det argumenteres ofte med at barnetrygd ikke er ”nødvendig” for barnas velferd i familier med gode inntektsforhold. Men som fordelingsutvalget påpeker i NOU 2009: 10, er barnetrygden også en forsikringsordning til sikring av et minimumsnivå for barns løpende velferd.

For å sikre at barnetrygden dessuten målrettes i større grad, ønsker vi å gjenreise debatten fra fordelingsutvalgets rapport.  Utvalget konkluderte i 2009 med at barnetrygdens tidligere søskentillegg må gjeninnføres. Dette henger sammen med at en av risikogruppene for sosial ekskludering og barnefattigdom er familier med mange barn. Fordelingsutvalget pekte også på viktigheten av å øke satsene i tråd med lønnsveksten for å videreføre barnetrygdens omfordelende effekt.

Det er vanskelig å sikre at en families økonomiske midler brukes til å dekke barns grunnleggende behov. UNICEF Norge mener likevel at barnetrygden er et av de beste og mest målrettede tiltakene vi har for å sikre barns velferd. Da er det viktig å se på hvordan denne ordningen kan styrkes for å sikre at ingen barn blir sosialt ekskludert.

En to, en to - én støvel og én sko?

  • Bernt Apeland

Barnedødelighet halvert siden 1990

Kronikk: En aidsfri generasjon i sikte

De første tusen dagene varer evig

Unicef