Det ligger mye makt i en bursdagsinvitasjon

Saken om åtteåringene som ble sittende alene på bursdagen sin er hjerteskjærende. Men vi må ta innover oss hvem den egentlig handler om: deg og meg.

Av Kristin Oudmayer, fagansvarlig i UNICEF Norge

Bildet av de urørte godteskålene vi så i VG i helgen er hjerteskjærende. Dessverre var saken om åtteåringene som ble sittende alene på bursdagen sin ikke en enkeltstående historie. Som foredragsholder om temaet mobbing har jeg møtt mange foreldre og barn, som har opplevd det samme.

Og selv om denne konkrete hendelsen ikke er knyttet til mobbing, viser likevel responsen fra andre som har opplevd det samme, at ikke å komme i selskap ofte er en del av mobbingens komplekse vesen, og at det fortsatt er skambelagt og vanskelig å snakke om.

Responsen disse foreldrenes modige åpenhet har utløst, viser at det ér nødvendig å snakke om inkludering og ansvar på et overordnet nivå – og derfor må vi løfte debatten vekk fra disse familiene og deres lokalmiljø.

Les Kristins tips til voksne for å forebygge og håndtere eksklusjon og mobbing her

Innenfor og utenfor

Vi må ta innover oss hvem dette egentlig handler om; deg og meg. Og du og jeg må også bidra til å holde debatten der den bør være: Hva kan vi som voksne gjøre for at alle barn føler seg verdsatt og inkludert, og for at alle barn skal få oppleve å få feire sin egen bursdag, samt delta i feiringen av andres bursdager?

Bursdagsfeiringer er et sårt, vanskelig tema for mange voksne og barn, nettopp på grunn av den sterke symbolske betydningen bursdager har i barns liv. En bursdagsinvitasjon er med på å definere hvem som er «innenfor» og «utenfor», hvem som verdt å være sammen med og hvem som er populær. Slik er barns hverdag.

Dessverre erfarer mange barn ikke å bli bedt i andres bursdager, mens andre opplever at ingen kommer når de inviterer. Det ligger mye makt i en bursdagsinvitasjon.

«Han er så teit og dum»

Allerede i barnehagen kan vi høre små barn på tre år si til en annen: «Hvis ikke du klatrer opp i det treet der, så får ikke du komme i bursdagen mi», vel vitende om at man er villig til å gjøre hva som helst for å bli bedt.

Søtt, tenker mange voksne og trekker på smilebåndet, uten å tenke over at fordeling av definisjonsmakt og utestenging starter allerede der, om ikke barna veiledes.

Mange foreldre har også hørt barna sine argumentere godt for ikke å gå i bursdagen til klassekamerater, fordi det pleier å være så kjedelig der, eller fordi han som har bursdag «er så teit og dum». Forbausende ofte velger foreldre å være ettergivende, og «forstår» at barnet ikke ønsker det, uten å sjekke opp hva som ligger til grunn for beskrivelsene. Vel vitende om at vi heller ikke selv går i selskap til dumminger.


Det er ikke alltid lett for oss voksne å vite hva som skjer og hvorfor det skjer. Barn og unge kan være svært utspekulerte, og forstår ofte hvordan det er lurt å argumentere og oppføre seg, for ikke å måtte ta de vanskelige samtalene med oss foreldre. Jeg vet om hele klasser hvor elevene inngikk avtaler seg i mellom om ikke å levere invitasjonene til foreldrene sine, med det som resultat at ingen gikk i den ene personens bursdag.

Slikt er ikke lett for foreldre å oppdage uten videre. Og nettopp fordi slike ting kan skje, er det av stor betydning at vi som voksne følger opp med samtaler og spørsmål, men også at vi faktisk evner å stille krav til egne barn om å stille opp for andre, selv om det ikke er en bestevenn det er snakk om, eller det som virker mest morsomt i øyeblikket.

Skolene må være tydelige rådgivere

Som alltid når man diskuterer mobbing, ropes det på at skolen må ta mer ansvar – og de siste dagene er ikke noe unntak. Det mange synes å glemme, er at skolene, juridisk sett, ikke har reell myndighet til å bestemme hvordan foreldre og barn skal sørge for at alle blir inkludert.

Derimot må skolene i større grad tørre å være tydelige rådgivere når det gjelder å veilede foreldre og barn om hvordan dette best kan håndteres, og hva konsekvensene blir for enkeltbarna som holdes utenfor. Dersom skolen fanger opp at enkeltbarn holdes utenfor – og det gjør skolene ofte – må de også tørre å ta det opp med dem det gjelder.

Nøkkelen til å forebygge og håndtere utestenging, henger rundt halsen på oss som foreldre. Det er vårt ansvar å ta den i bruk. Vi må sørge for å inkludere alle, og også kunne forvente av barna våre at de går i bursdagen til en klassevenn, selv om de ikke er bestevenner. Kanskje vil barnet erfare, slik jeg ofte gjør når jeg går i selskaper jeg egentlig ikke har lyst til å gå i, at det var mye hyggeligere enn forventet og at det betydde mye at jeg kom.

Du er viktigere enn du tror.

Raushet til å se bakenfor

Tips til voksne for å forebygge og håndtere eksklusjon og mobbing

Tusener i fakkeltog mot mobbing

Unicef