Når utdanning er svaret

  • un043214.jpg

    Denne skoleboka tilhører syriske Jamal (12), som ikke lenger går på skole - fordi han må jobbe. Foto: UNICEF Libanon/Romenzi

I år begynte datteren min på en ny skole. I seks år har hun slengt ranselen på ryggen, løpt ut døra - i verste fall tre minutter før skoleklokka ringer, tatt snarveien gjennom "lilleskogen", krysset fotgjengerfeltet der sjuendeklassingene vifter henne over på grønt lys, løpt videre ned brattbakken som alltid er sykt glatt om vinteren, gjennom skoleporten og inn i klasserommet, nesten akkurat tidsnok.

I like mange år har jeg som mamma gått inn og ut av skolen på foreldremøter, FAU-møter og høstutstillinger; jeg har tørket tårer på skolekorpsets konserter, trynet på stylter i bunad på 17.-mai, spist litt for mange boller og kaker, og bakt kaker til langt på natt før korpsloppisene. Jeg har følt meg nesten like hjemme på skolen som datteren min. Og jeg har tenkt at vi er verdens heldigste som hører til akkurat her. Selv om undervisningen de to første skoleårene foregikk i midlertidige brakker, selv om gymsalen var liten og klasserommet slitent, så var lærerne verdens beste, miljøet trygt og godt, og ungene glade i skolen sin. 

Tar skole for gitt

I dag forstår jeg enda bedre hvor heldige vi er. Det er lett å ta skole og utdanning for gitt i Norge, og selv om de fleste barna jeg kjenner heldigvis gleder seg til å begynne på skolen igjen etter sommerferien, så gleder de seg nok enda mer til skolen stenger for sommeren.  I Syria er mer enn 7000 skoler ødelagte, og rundt to millioner syriske barn står uten skolegang. Over 150.000 syriske lærere har flyktet eller blitt drept. Mange syriske barn har ikke gått på skole på flere år, stadig flere kan ikke lese og skrive. Og det er deres høyeste ønske.

Denne gjengen får hjelp av UNICEFs samarbeidsorganisasjon Amel Association i Beeka-dalen i Libanon. Foto: Gro Rognmo

Forrige uke besøkte jeg Libanon, som i dag huser rundt 1,5 millioner syriske flyktninger. Halvparten er barn. Og bare halvparten av dem går på skole.

- Hva gjør de da? Spurte reisefølge mitt.

Det er et godt spørsmål, som har flere svar. Mange driver dank - leker eller gjør rampestreker med jevnaldrende. Alt for mange arbeider, hjemme eller ute, for å tjene penger til familien. Stadig flere jenter - man snakker om fire ganger så mange enn før krigen - blir giftet bort. De er husmødre og mødre i stedet for å gå på skole.

Skolesystemet i Libanon var sårbart allerede før Syria-krisen. I enkelte områder og landsbyer i Libanon ble er befolkningen tre og firedoblet på grunn av alle syriske flyktnignene, og det har skapt store utfordringer for skolene. UNICEF bidrar med både skoleutstyr, tilrettelegger for utdanning - enten det er hjemme eller på skolen, og samarbeider både med myndighetene og med andre organisasjoner for å hjelpe så mange av Syrias barn som mulig inn i skolen. I dag kjører 300 libanesiske skoler doble skift for at flest mulig skal få gå på skole, de syriske barna går som regel ettermiddagskiftet. Dessverre dropper flere ut underveis - enten fordi de ikke kan lese eller skrive, fordi de ikke klarer å henge med på utdanningen, eller fordi de må jobbe. 71 prosent av syrerne i Libanon lever under fattigdomsgrensen, og er avhengige av at barna jobber for å spe på inntektene.

Kan ikke lese og skrive

I en av flyktningeleirene, som egentlig ikke er en flyktningeleir, men en teltleir der syriske flyktninger har slått seg ned og leier av de lokale landeierne, møtte vi flere av disse barna. 9 år gamle Miral har aldri gått på skole, hun kan ikke lese og skrive, og det finnes ingen ressursser til ekstra undervisning. Hun har bare 25 prosent hørsel, men har fått høreapparat etter at hun kom til Libanon.

-Hun har så stort potensiale, men hun har aldri fått brukt det, forteller moren hennes.

Vi møter dem på et UNICEF-støttet undervisningsopplegg for traumatiserte barn, der barna leker, lærer, og får hjelp til å mestre hverdagen. Det er både fint og trist. Fint, fordi barna ler, leker og tar vare på hverandre, og har et sted å være sammen. Trist, fordi flere av barna har vært eller skal på jobb samme dag, og vet ikke om det er plass til dem på skolen når dem åpner neste uke. For selv om alle barna er formelt innskrevet, er det ikke sikkert de faktisk får plass. Og ingen av lærerne vil ha tid til å lære Miral å lese og skrive slik at hun har en mulighet til å ta igjen det tapte. Hun faller mellom alle stoler. Da datteren min var ni begynte hun i tredje, og første skoledag var antrekket noe av det aller viktigste. Alt annet var jo på plass. Mammaen til Miral vil - som alle foreldre - det beste for jenta si. Jeg får vondt i hjertet av å tenke på hvor lite hun vet om hvilke framtidsutsikter datteren har.

Håpet om å dra hjem igjen

-Jeg tror ikke du forstår hvor viktig utdanning er for oss syrere, fortalte en syrisk kollega meg for en stund siden. Han har rett. Det er vanskelig å forstå for oss nordmenn som har alle muligheter foran oss. Han fortalte hvordan foreldrene hans fra han var bitteliten understreket at barna måtte gå på skole, få en utdanning, bli noe. Selv flyktet han til Norge under krigen, men forteller om venner som ble igjen i Syria og nå jobber som lærere for å undervise barn i nabolaget. Han håper å kunne dra hjem for å bruke sin egen økonomiutdannelse når krigen er over.

Første gang jeg møtte syriske barn og spurte hva de ville bli når de ble store, så svarte nesten alle lege, lærer eller ingeniør. Jeg stusset litt, for norske barn på samme alder svarer gjerne ballettdanser, astronaut eller dyrlege på samme spørsmål. Først lurte jeg på om de svarte det de trodde jeg ville høre, eller var blitt fortlat hva de skulle svare. Det tror jeg ikke. Jeg tror de svarer voksent fordi krigen har gjort dem voksne, og fordi de ser på utdanning som blodig alvor. De vet at det er det som er veien ut av elendigheten. 

Heldigvis - for et hvert land trenger jo også skuespillere, snekkere og frisører, så har noen av barna svart ting som kunstner, fotballspiller og forfatter. 

Det vanskelige spørsmålet 

-Det var et fryktelig vanskelig spørsmål, sier Batoul 15, og ler.

Jeg har akkurat spurt hva hun vil bli når hun blir stor.

-Det ene øyeblikket vil jeg bli lege eller kirurg, det neste forfatter eller professor, sier hun, og forteller at hun har akkurat sendt inn en historie til en skrivekonkurranse i Manchester.

Vi møter henne på et UNICEF-støttet prosjekt som skal lære ungdommer teknologi og innovasjon, og dagens utfordring er å lage en logo til en app elevene har utviklet. Batoul og bestevenninnen er heldige, de går på vanlig skole i tillegg, og Batoul har pugget engelske ord på egenhånd til en perfekt engelsk. Målet er å studere på Harvard.

Jeg spør om jentene savner Syria, og de svarer bekreftende.

-Veldig mye. Men når vi ser bilder fra Syria husker vi alt, vi husker de ødelagte husene og de døde slektningene våre. Derfor prøver vi å unngå nyhetene. Vi fokuserer på det som skjer her og nå, og på å få en utdanning. Det er det som driver oss, sier jentene.

Når utdanning er svaret

Det er dette årets TV-aksjon handler om. At jenter som Batoul og venninna, og 9 år gamle xxxx, skal få den samme muligheten som alle norske barn har: Muligheten til en utdanning. Muligheten til å løpe gjennom skogen eller ørkenen til skolen sin hver eneste dag. At skolen har både lærere, skolebøker, rent vann og separate jente- og guttedoer. At de ikke må slutte på skolen for å jobbe eller gifte seg. At alle som starter på skolen skal få lov å fullføre, og velge om de vil bli frisør eller forfatter, snekker eller psykolog. At de lærer og lese og skrive, selv om ikke foreldrene kan det. At de får en mulighet til å skape seg en framtid.

Da er det utdanning som er svaret. Og det er egentlig ikke så nøye hva som er spørsmålet. 

 

 

 

Gro har vært kommunikasjonsrådgiver i UNICEF Norge siden mars 2016. Før det har hun vært både kultur- og nyhets-journalist i Dagbladet i mange år, og har jobbet i Nordlands Framtid i Bodø og Nordlys i Tromsø. Gro er utdannet journalist fra Darlington i England og Norsk Journalisthøgskole, og har også studert engelsk og sosialantropologi ved Universitetet i Tromsø.

Libanon: Ser håp i barnas bilder

Skolegang og beskyttelse kan redde en hel generasjon

Skolen livsviktig for barn i krig

Unicef