Du er her:

Unicef

I denne flyktningleiren i Jordan bor 35.000 mennesker. Halvparten av dem er barn. Alle foto: Chris Herwig/UNICEF

Jeg er vokst opp i en kommune med rundt 7000 innbyggere. I Målselv bor det to personer per kvadratkilometer - med andre ord hadde alle innbyggerne en halv kvadratkilometer hver å boltre seg på. VI hadde to kilometer til nærmeste nabo. I flyktningleiren Azraq i Jordan bor det 35.000 mennesker på ca. 15 kvadratkilometer. Det utgjør 2333 innbyggere per kvadratkilometer. Dette tenkte jeg litt på før jeg dro til Jordan. Jeg har vært i en flyktningleir før, i Makedonia, der det bodde ca 150 mennesker. Å forestille seg 35.000 mennesker, halve Tromsø, stuet sammen midt uti ørkenen, var vanskelig.

Fotballbanene i Azraq er populære, både blant jenter og gutter. Foto: Chris Herwig/UNICEF

 

Azraq ligger en liten times kjøring fra hovedstaden Amman, og ble påbegynt i 2013. Tanken var at leiren skulle være en avlastning - og en forbedring - av den mer kjente flyktningleiren Zaatari, som ligger nærmere grensen til Syria. Her bor det nesten tre ganger så mange mennesker. De første syriske flyktningene flyttet inn i Azraq i april 2014. Mange har bodd der siden da.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg. I Makedonia var det helt stille, og stemninga i leiren var dyster, preget av apati mer enn noe annet. På avstand ser Azraq ut (som en britisk journalist så godt har beskrevet det)  som en utenomjordisk musikkfestival.  Lange, hvite brakker, med spisse tak, ikke flate som i Makedonia. Tett i tett i  tett. Gater bygd opp i nettverk nesten som i New York. Syklende barn, bærende voksne, mange på vei til eller fra vannpumpene som UNICEF har sørget for. Også her er det ganske stille. I Village 5 (det er totalt seks landsbyer i "byen") bor 20.000 mennesker bak piggtråd, adskilte fra resten av leiren. Jordanske myndigheter styrer flyktningstrømmen med hard hånd, og syrerne i landsby fem er internerte i påvente av at sikkerhetsmyndighetene i Jordan skal sjekke bakgrunn og identitet. Det er en fare for at IS-krigere skjuler seg blant vanlige syriske familier som har flyktet fra krigen. Få slipper inn her. Flere av de internerte flyktningene har venner og familie på utsiden, og de får lov å snakke sammen gjennom gjerdet femten minutter hver dag. Når femten minutter er over blir de jaget vekk.

Generalsekretær i UNICEF Norge, Camilla Viken, fikk være med på en time i et Makanisenter. Foto: Chris Herwig

Hjertet hopper over et slag når jeg ser to små barn snakke sammen, som om de forsøker å leke, på hver sin side av gjerdet.  Bildet fester seg på netthinna. Kanskje er de slektninger, kanskje til og med søsken, kanskje er de barndomsvenner hjemmefra Syria. Den ene vet ikke hvor lenge han må være innesperret i Village 5, ingen av dem vet hvor lenge de må være i Jordan. Kanskje har de ikke en gang vært i hjemlandet, og er født på flukt. På vei innover i leiren kjører vi forbi markedet. De som bor her får egne rasjoneringskort, som de kan handle for på markedet, og de fleste lager sin egen mat. Familier som er flere enn sju personer får en egen kjøkkencontainer, i tillegg til den de bor i. De andre må dele.

De aller fleste containerene i Azraq har strøm, noen venter på å få det. Ved inngangen til leiren ligger en egen liten "landsby" av solcellepaneler, en gave fra IKEA Foundation - helt uten prangende logoer og reklame. På et utkikkspunkt over byen bygger UNICEF nye vanntanker for å bedre tilgangen til rent vann.

Det har skjedd mye på de årene leiren har eksistert. Stadig flere barn, over halvparten, går nå på skole, og skolene kjører to skift, morgen og kveld, for at flest mulig skal få skolegang. De fire skolene har til sammen 140 klasserom. Nylig fikk barna som bor lengst unna skolen egen skolebuss - det er nemlig 15 kilometer fra den ene enden av leiren til den andre, så mange har lang skolevei. Selv om de bor i en flyktningleir. Også i Village 5 finnes en skole.

UNICEF driver 11 Makani-sentre i Azraq - sentre der de der mest sårbare barna kan få hjelp og støtte, samtaleterapi - lek - og uformell skolegang. De ansatte forteller at de ser stor forskjell på barna etter at de har vært der noen måneder. Noe av frykten slipper taket - de tegner ikke lenger bare bomber og krig, de tegner spirer av håp. De gråter mindre.

Hvis man har vært uten skolegang i tre år - noe som gjelder svært mange syriske barn - må man gå gjennom et opplegg for å bli kvalifisert til å fortsette. 200.000 syriske barn har fått hjelp i Makani sentrene, som har følgende motto/grunntanke: I am safe, I learn, I connect. Vi får være med på en session der unge jenter skriver på en ballong ting de ikke er så flinke til - så sprekker de den. Deretter forteller de hva de liker - høyt foran de andre. Dette bygger selvtillit - og kan være med på å bearbeide alt det vonde jentene har opplevd.

Disse jentene på Innovation-laben var synlig stolte - med rette - over alt de hadde laget.

På UNICEFs Innovationlab er stemningen høy. Her handler det om nyskaping, av prinsippet man tar hva man har. Jentene ler og prater i munnen på hverandre, og viser fram egenkomponerte vannrensesystemer, aircondition og en prosjektor til å vise film på mobilen. En annen gjeng ungjenter har filmundervisning, de lærer å lage film. Filmen handler om hvordan man skal behandle andre, og utløser voldsomme kniseanfall. Etterpå er generalsekretær i UNICEF Norge, Camilla, med jentene å spille fotball. De ser glade ut. Og selv om jeg vet at ikke alle flyktninger gråter hele dagen, så slår det meg hvor mye glede vi opplever i leiren. Hvordan sorgen og gleden kan gå hånd i hånd. Det er sterkt.

Så tenker jeg tilbake til min egen barndom. Hvor farmor og farfar fortalte om krigen, hvor fjernt det likevel var for meg - selv om de hadde opplevd den. Jeg, som hadde flere kvadratkilometer med jorder og skog og boltre meg på, som skle på rompa ned bekken når den var islagt om vinteren. Som klagde fælt på hvor langt det var til vennene mine da jeg ble tenåring, og syntes det var dritkjipt å vokse opp i ødemarka. I dag reiser jeg hjem når verden går meg imot. Fordi hjemme er det fredeligste stedet i verden. Jeg tenker på hvor heldig jeg er. På hvordan jeg hadde taklet å bo i en flyktningleir som Asraq. Om jeg hadde ledd. Eller bare grått.

Farmorhuset. Foto: Gro Rognmo
Fakta om Jordan
Innbyggertall7,3 mill
HovedstadAmman
BNI per innbygger4720 USD
Forventet levealder74 år
Barnedødelighet19 / 1000
Alfabetisme98 %
Barn i grunnskole97 %

Kilde:
UNICEF State of the World’s Children 2015