Du er her:

Unicef

Hjemme pusser jeg opp, og begynner å bli lei av alt som ikke fungerer. Et kjøleskap som ikke er kaldt nok, støvet fra snekkerne overalt, det skitne badet. Hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi?

Så lander jeg altså i Niger, Afrika i regi av UNICEF. Nå har jeg ankommet et av verdens mest fattige land. Her er det er helt vanlig å bli gift når du er 13 år. Gjerne med en mann som er like gammel som din egen far. En mann som ofte har 5-6 koner fra før. Jentene blir gift tidlig av mange grunner. For at foreldrene får en munn mindre å mette, fordi de er redde for at datteren skal bli gravid før hun er gift. Det er en forferdelig skam, og det er hennes skyld hvis hun blir voldtatt. Dessuten er det status med mange barn, og de fleste ønsker seg en flokk på mellom 8-11 barn. Jentene risikerer å dø når de føder fordi de er for unge. Et barn føder et barn.

Vi drar hjem til Hawali som bor i en liten jordhytte. Hun venter sitt tredje barn og ble gift da hun var tretten. Hun er liten og spe med en struttende gravide mage. Sjenert, men forteller at hun måtte forlate familien sin og dra til en totalt fremmed familie. Hun gråt og var redd. Vi sitter inni det lille hjemmet hennes, der hun bor med mannen og barna. Det er en seng her, noen blomstrete kar hun bruker som pynt. Og ellers hundrevis av fluer, insekter, firfisler og noen klær. Naivt spør jeg om hun får dra på sykehus når hun skal føde sitt tredje barn. Hun svarer at bare hvis Gud vil, så får hun det. Men de to andre barna fødte hun inni hytten uten hjelp fra noen av de andre kvinnene. Og jeg tviler på at selv Gud kan hjelpe henne denne gangen heller. Hun kuttet navlestrengen på barna sine selv.

Hun forteller videre at hennes svigerinne, Hamsatou, stod i fare for å bli gift som trettenåring, men at hun rådet henne til å ikke bli gift. Det ryktes om en organisasjon som kunne hjelpe dem. Folk fra organisasjonen kom til dem og snakket med foreldrene hennes. De forklarte hvilke risikoer det innebar å la datteren bli gift så tidlig. At det ikke er lovlig, og at hun burde få vente. At hun kunne miste livet. Foreldrene lyttet, men lurte på hva datteren skulle gjøre da? Hjelperne lovet å få plass til henne på en skole der hun kunne lære søm.

I dag er hun fjorten år gammel og går på skolen. Hun forteller meg at hun drømmer om å bli skredder. Senere treffer jeg henne sammen med venninnene. De er som fjortenåringer flest. Det fnises av alt. Jeg tar bilder av dem og filmer dem. De synes det er ekstremt fascinerende å se seg selv. De ler av meg som synger rare sanger for å få fram latteren. De har alle sluppet å bli gift fordi foreldrene har lært hva det egentlig betyr av fare for jentene deres.

Jeg ser at noe er i ferd med å snu for disse jentene. At de våger å drømme. Jeg møter flere jenter i de neste dagene, som blant annet har lært seg om hygiene, om prevensjon, og rettighetene sine. Gjennom samtaler med foreldrene, og jentene. Med varme, latter og undervisning. Det er ikke pekefinger og moral.

Jeg tenker på min egen datter som venter hjemme. Som har mange år foran seg der hun skal få veksle mellom å være barn og ungdom. Som kan velge livet sitt selv. Hva hun vil utdanne seg til, hvem hun vil gifte seg med, dame eller mann. Eller kanskje ingen i det hele tatt?

Jeg er på vei hjem til verdens rikeste land igjen. På vei hjem til håndverkere som ikke tar ned lokket på do, til et kjøleskap som kanskje er kaldt nok og der det venter avgjørelser på hvilke pynteputer som matcher sofaen best.

Jeg skammer meg over alt jeg finner på å klage over. Jeg tenker på de unge jentene som aldri helt tør å drømme. La oss håpe at Gud hører dem snart.

Jannes Blogg ble første gang publisert i Fædrelandsvennen

Blogg land Niger

Fakta om Niger
Innbyggertall19,9 mill
HovedstadNiamey
BNI per innbygger62 USD
Forventet levealder62 år
Barnedødelighet96 / 1000
Alfabetisme 25 %
Barn i grunnskole50 %

Kilde:
UNICEF State of the World’s Children 2016