Når livet står på vent

  • img_3806.jpg

    Dette er flyktningleiren Tabanovce i Makedonia. De som bor her har vært her over et halvt år. De vet ingenting om framtida.

Vi tar motorveien ut av Skopje, hovedstaden i Makedonia. Et arkitektonisk sammensurium av enorme statuer, "antikke" søyler fra midten av 2000-tallet og et regjeringsbygg som er en etterlikning av Det hvite hus. Skopje rommer med sine 536.000 innbyggere en fjerdedel av alle menneskene i Makedonia. Da grensene inn i - og ut av - landet ble stengt den. 8. mars, selve kvinnedagen, var det flere tusen flyktninger i Makedonia. Mer enn to tredjedeler av alle flyktningene som kom over grensen fra Hellas var kvinner og barn. I dag er det under 300 registrerte flyktninger igjen i landet, fordelt på to transittsentre - et i sør, og et i nord. Mer enn halvparten er kvinner og barn, syrerne er i flertall. De aller fleste har vært her minst et halvt år. Ingen vet noe om framtida.

Motorveien fører ut av landet og inn i Serbia. "Belgrade", står det på de grønne skiltene. Sjåføren vår, Borce, har vært sjåfør i 25 år, og kjenner veien som sin egen bukselomme. Etter en drøy halvtime tar vi av fra motorveien, krongler oss forbi en klynge med murhus, de har glade, fargerike blomster på trappa, og snor oss videre. Plutselig dukker toglinja opp til høyre for oss. Langs denne linja, som kommer fra Hellas og går videre nordover i Europa, ble 14 migranter fra Afghanistan og Somalia truffet og drept av toget i april i fjor. De var på vei oppover og ut av Makedonia, inn i Serbia, gjennom Ungarn og via Østerrike til Tyskland og drømmen om et bedre liv. De døde på veien.

Jeg sitter i baksetet. Jeg ser for meg tv-bildene av menneskestrømmen til fots oppover Europa, husker oppslagene om Makedonsk politi som brukte tåregass mot flyktningene.  og lurer på hvordan det ser ut i leiren i dag. Tabanovce er inngjerdet, og vi må vise tillatelse for å komme inn. Klokka er rundt halvti om morgenen, og det er stille. På grunn av ramadan og fasten har muslimene snudd døgnet på hodet - de spiser om kvelden, legger seg seint, og sover lenge. Noen få barn er våkne. Den første vi møter er en syrisk fembarnsmor. Hun vil gjerne snakke med oss, men vil ikke bli fotografert. Barna hennes er fra 18 til to, og alle bor i en liten brakke. Det har de gjort siden de kom i mars.

Ahmed er to år, og husker ingen annen virkelighet enn flyktningleiren i Makedonia.

 

- Vi håpet lenge at situasjonen hjemme i Syria skulle bli bedre, og flyttet rundt flere ganger, bodde rundt hos venner. Situasjonen var veldig, veldig vanskelig. Til slutt bestemte vi oss for å forlate Syria. De største barna forsto situasjonen, og at vi måte forlate, men for de minste var det veldig vanskelig. De skjønte ikke hvorfor vi måtte dra, forklarer hun.

Familien gikk til fots til Tyrkia, dro videre derfra med båt til Mytilini i Hellas, og videre opp til den makedonske grensen. De rakk akkurat å komme over før grensen ble stengt. Da de kom hit, til Tabanovce, var det umulig å komme videre. De første nettene bodde de under åpen himmel like ved grensen til Makedonia, i håp om at grensen skulle åpnes igjen. Det framdeles ikke skjedd.

Vi følger piggtrådgjerdet på den ene siden og jernbanen på den andre, ut av leiren og mot grensen, som går i et uttørket elveleie. På den andre siden er en serbisk kontrollpost, plassert i telt, men vi ser ikke noen. Det er rart å tenke på at for noen måneder siden bodde det flere hundre mennesker her, på bakken. Alle vi snakker med i leiren forteller om regnet. Det regnet og regnet. Drømmen om Tyskland ble fjernere og fjernere.

- Vi vil veldig gjerne til Tyskland. Fordi der er det mulig å skape et bedre liv, sier fembarnsmoren.

Hun smiler mens hun snakker. Det virker nesten som om hun forteller noen andres historie, ikke sin egen. Kanskje har hun fortrengt det vonde. Bombene i Aleppo nevnes i en bisetning, flukten over Middelhavet gikk greit - på andre forsøk. Hun forteller at hun savner å lage sin egen mat. De to minste barna hennes, tvillingene Ahmed og Jousef,  løper inn og ut av brakken som er familiens hjem, og flørter for fotografen. Det er rart - egentlig tror jeg det er helt umulig - for oss nordmenn å forestille seg hvordan det føles. Å bo slik. Å ikke vite noen ting om hva livet vil bringe. Å ikke ane hvor lenge de må bli i Makedonia. Som mange andre, så ønsker de ikke å bli her, de vil videre, og har derfor ikke søkt asyl. Aller mest ønsker de fred i Syria, og muligheten til å reise hjem. Hjem til Syria.

Zilhan er Dilshans yngste barn. Hun har aldri sett pappen sin, som er i Tyskland.

 

Siden vi egentlig er i Makedonia for å lage et tv-innslag til årets fadderaksjon for UNICEF på TVNorge, så er det vanskelig å intervju noen som ikke vil filmes. Den neste vi møter er Dilshan (34). Hun har de tristeste øynene jeg noen gang har sett. Dishan har fire barn, yngstejenta Zilhan (1,5), har aldri sett faren sin. Han reiste i forveien til Tyskland for å forsøke å skape et hjem for familien. Men som alle andre i Tabanovce ble Dilshan og barna fast i Makedonia da grensene stengte. Den nest eldste datteren er tydelig deprimert. Da vi kommer på besøk er klokka nærmere ett. Hun har ikke stått opp enda. Yngstegutten Jamal er skeptisk. Han vil ikke fotograferes, rister på hodet da jeg tar opp kamera. Fem minutter etterpå kommer han og gir meg en boks druer, som for å si unnskyld.

Det knyter seg i magen min. Jamal er tolv. Han går rundt i leiren, rundt og rundt, han ser sint og lei seg ut. Han har det vondt. Hjemme i Oslo har jeg en 11-åring som akkurat har begynt i sjette klasse. Hun løp til skolen første skoledag, med ny bukse og ny topp fra Italia-ferien, og gledet seg voldsomt til å treffe både venner og lærer. Hun vet ikke hvor heldig hun er. Jeg vet det. Jeg tenker på det mye mer etter at jeg kom tilbake til Makedonia. Blir sint hvis hun maser om is eller godteri. Når skrekkbildene fra Syria dukker opp på tv-skjermen, som de har gjort i fullt monn denne uka, så tenker jeg på Jamal og familien. På hva de flyktet fra. På hvordan de har det. På hva som skjer. Og jeg tenker: Enn om det var oss? 

Historien til Dilshan og familien kan du se på TVNorge 19.november, under årets fadderaksjon.

 

Fakta om Makedonia
Innbyggertall2 mill
HovedstadSkopje
BNI per innbygger5150 USD
Forventet levealder66 år
Barnedødelighet6 / 1000
Alfabetisme98 %
Barn i grunnskole88 %

Kilde:
UNICEF State of the World’s Children 2016

Gro har vært kommunikasjonsrådgiver i UNICEF Norge siden mars 2016. Før det har hun vært både kultur- og nyhets-journalist i Dagbladet i mange år, og har jobbet i Nordlands Framtid i Bodø og Nordlys i Tromsø. Gro er utdannet journalist fra Darlington i England og Norsk Journalisthøgskole, og har også studert engelsk og sosialantropologi ved Universitetet i Tromsø.

Les flere blogginnlegg

More must be done

En by i ørkenen

Jentene fra Niger

The people of Haiti need us

Unicef