Jeg gråt da Dina fortalte om sitt liv. Barn skal ikke ha det sånn.

  • dsc03722_feltpost.jpg

    Bernt G. Apeland forteller om sitt feltbesøk i Syria. Blant de mange barna han møtte gjorde ti år gamle Dina sterkest inntrykk.

Gjennom jobben min kommer jeg veldig ofte nært på barna som vokser opp i krig, katastrofe eller ekstrem fattigdom. Det er smertefullt å oppleve de lidelsene barn må vokse opp med. Lidelser som de ikke har noe ansvar for og som de i liten grad selv kan gjøre noe med. Det er også veldig godt å oppleve at det nytter å hjelpe. At det i de verst tenkelige situasjoner er mulig å gi livreddende nødhjelp, å skape rom for en barndom med lek og læring, å sikre at barna vokser opp og får utvikle seg til sitt fulle potensial.

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en reise i Syria og der traff jeg Dina (10). Hun satt sammen med mange andre gutter og jenter i et mørkt og tett «klasserom» som var rigget til inne i en nedlagt fabrikk, rett sør for Homs. Ved første øyekast så Dina ut som alle de andre barna, men da vi begynte å snakke med henne tok hun hendene til ansiktet og brast ut i gråt.

Dina er ti år gammel og fullstendig utslitt. Hver natt jobber hun 12 timer for å forsørge familien sin.

Dina som har flyktet fra Palmyra med foreldrene sine, gråt ikke fordi hun var på skolen. Hun gråt fordi hun var fullstendig utslitt. Foreldrene hennes er ikke i stand til å få seg en jobb, så det er Dina som forsørger familien og det har hun gjort siden hun var åtte år gammel.

Hver kveld klokken 18 går hun til kjeksfabrikken for å kutte opp kjeksen, pakke den og klargjøre den for salg. Etter 12 timer kan hun gå «hjem» (som er noen presenninger og tepper i et annet fabrikklokale) og få seg noen timer søvn, før hun brekker seg opp for å gå på skolen noen timer. Hvis hun orker. Om kvelden bærer det tilbake til fabrikken.

Jeg gråt også da Dina fortalte om sitt liv. Barn skal ikke ha det sånn. Likevel er det mange barn i Syria som opplever det samme som henne. Etter mer enn fem år med krig er halvparten av Syrias barn på flukt. Du har sett bildene fra flyktningeleirene i nabolandene, fra de skrøpelige farkostene i Middelhavet og fra overfylte grensestasjoner gjennom Europa. Det du kanskje ikke vet, er at de aller fleste barna som er på flukt fra krigens grusomheter fortsatt befinner seg i Syria. Dessverre er ikke Dinas historie unik.

Situasjonen for barna i Syria er veldig vanskelig. Krigen raser rundt dem: skoler, helsestasjoner og sykehus er ødelagt. De bor i nedlagte fabrikklokaler, ødelagte eller uferdige boligbygg, telt i parker eller på trafikkøyer. De har ikke strøm. De er avhengige av å få tilkjørt vann. De er avhengig av ernæring, medisiner og vaksiner.

Dina bor sammen med søsknene og foreldrene sine i et uferdig fabrikklokale. Familien flyktet da krigen kom til hjembyen Palmyra.


I tillegg til å sikre at barna vokser opp er det utrolig viktig at barn får mulighet til å være barn, at de får muligheten til lek og læring. Også i krigens midte. Ja, nettopp i krigens midte. Skolegang byr på en dråpe av normalitet i en ellers kaotisk og brutal verden. Og så er skolegang broen til fremtiden. Gjennom lek og læring setter vi barna i stand til å bygge sine egne liv - og forhåpentligvis en dag – å bygge et fredelig Syria.

Jeg blir fortsatt sterkt beveget når jeg tenker på Dina og alle de andre jentene og guttene jeg møtte i Syria. Vi jobber med å finne en løsning for henne så hun slipper å slite seg ut hver natt og i stedet kan bruke kreftene på skape en fremtid.

Bernt har vært generalsekretær i UNICEF Norge siden juni 2011. Før han kom til UNICEF arbeidet han i Røde Kors som marked- og kommunikasjonsdirektør. Bernt har også bakgrunn fra hjelpearbeid i felt. Han har arbeidet i Erbil i Irak og Banda Aceh i Indonesia.

Les flere blogginnlegg

More must be done

En by i ørkenen

Jentene fra Niger

The people of Haiti need us

Unicef