Behind the scenes- en hyllest til fotografene

Vi skal ha vår årlige faddersending på TVNorge 22.desember kl 20.30 sammen med Ylvis. Men uten flinke TV- fotografer blir det ikke gode reportasjer fra felt som viser hvilken forskjell UNICEF gjør i barns liv. Jeg vil gi deg en liten sniktitt på hva det er som skjer i kulissene- og samtidig sende en takk til de flinke fotografene.
Foto: Helene Sandbu Ryeng og Doune Porter
 

I den første reportasjen møter vi gategutten Manik som har en tøff historie som gjør inntrykk på alle. Les mer om turen til Bangladesh. Men mellom de vanskelige samtalene så er Manik en nysgjerrig gutt på 11 år. Mens Joakim, fotografen, setter opp kamera ved elvebredden i Dhaka låner Manik hodetelefonene. Det er morsomt å snakke i den lille mikrofonen  og høre sin egen stemme. Joakim tar seg god tid med Manik og lar han teste ut utstyret. Jeg kan se at det lyser av Maniks øyne og jeg kjenner jeg er glad for at jeg har med meg romslige mennesker som tar seg tid til de små tingene i et hektisk opptaksprogram.
 

 

Det er lange dager med opptak under en stekende sol og man skal ha stor tålmodighet for å holde ut. Her holder vi på å gjøre opptak av noe Tom Stiansen og sønnen hans Tinus skal si i kameraet og vil vil at det skal gjøre flere ganger for at det skal bli så bra som mulig. Min UNICEF kollega i Bangladesh har det morsomt med å fange diskusjonene mellom meg og Joakim. Jeg ser fryktelig bestemt ut, men jeg lover at jeg ikke var så streng. I mellomtiden står Tom og Tinus i solsteken og venter og som du kan se er det ganske varmt for gjestene våre.

Neste tur går til Liberia hvor jeg har arbeidet i fem måneder for UNICEF med ebolaepidemien. Les mer om turen. Jeg er med andre ord så godt som hjemme, mens fotografen Joakim ikke har så mye erfaring med Afrika sør for Sahara. Jeg gjør selvfølgelig det jeg kan for at han skal få oppleve mest mulig. Som for eksempel lokal mat til lunch.Alle som har vært i Liberia har trolig smakt den utrolig sterke chili-suppen "peppersoup". Da Joakim tar den første skjeen i munnen spruter tårene ut av øynene hans. Jeg og sjåføren, Amara, kommenterer tørt at det godt kunne vært litt mer chili oppi. Men det er ikke kulinarisk reise vi er på, vi skal filme historien om Anne Marie som ble syk med Ebola for ett år siden. Etter flere dager med filming blir et høydepunkt at Joakim skal ta bilder fra luften med en drone. En slik ting hadde de ikke sett før, og de minste gråt litt når alle de fire propellene spant kraftig rundt før det lille flyet lettet fra bakken. Det tok ikke lang tid før hele landsbyen sto med nesa i sky og fulgte den lille hvite prikken kjøre frem og tilbake over landsbyen.

Droneflyvningen ble også godt mottatt av arbeiderne på kirkegården Disco Hill, og mange tok en velfortjent pause fra det harde arbeidet med å grave graver da Joakim fant frem det lille flyet.

En liten Fun Fact om kirkegården er at veibeskrivelsen dit er som følger: Kjør på Robertson highway, passer tower hill, kjøre gjennom ambush curve, så ser du Disco Hill på din høyre hand. Det er rett før smell no taste. I Liberia har navnene ofte en historie. Smell no taste er navnet på området rundt flyplassen hvor amerikanerne hadde flybase tidligere. De som bodde i nærheten kunne kjenne lukten av maten som ble laget der, men de fikk aldri smale. Derfor ble navnet på området smell, no taste.

For å få gode oversiktsbilder så gjelder det å komme opp i høyden. Vi tok med oss Joakim på det gamle luksushotellet Ducor som ligger på en høyde i Monrovia. Hotellet ble bombet i stykker under borgerkrigen, men taket er et fantastisk utsiktspunkt.

 

Som du ser er det lenge siden hotellet hadde sin storhetstid

 

Joakim måtte også ikle seg beskyttelsesutstyr for å filme inne på ett av ebolasykehusene. Det var ingen Ebolapasienter mens vi var der, men det var pasienter som hadde ebolasymptomer og derfor måtte man være forsiktig. Noe av det som er utfordrende med ebola er at symptomene er de samme som for malaria og andre relativt vanlige sykdommer. Det gjør det vanskeligere å oppdage.

 

Flere har spurt meg hvordan barna reagerer på å bli filmen. De aller fleste synes det er stas og på veldig kort tid knyttes tett bånd. Også Joakim fikk god kontakt med Anne Marie etter å ha filmet henne i tre dager. Som en takk for at hun hadde hjulpet oss kjøpte vi ny skolesekk til henne. Den skulle selvfølgelig være rosa. Det fineste bilde jeg har fra turen tok jeg rett før vi sa hade for siste gang til Anne Marie og familien og det ser du under her. Jeg synes det bildet sier alt.

 

Nigeria var kanskje den turen jeg var mest spent på.Jeg visste at dette ville bli en svært emosjonell tur. Vi skulle møte jenter som hadde vært fanger hos Boko Haram. Les mer om turen til Nigeria. For fotografen Silje som ikke har arbeidet i Afrika før var nok overgangen stor. Barna flokket seg raskt rundt oss, sang og danset. Det er umulig å ikke smile som du ser på bildet av meg og Silje.

 

Det var ikke bare vi som vekket oppmerksomhet. Så fort vi tok opp kamera i leirene for internt fordrevne hadde vi 200 unger foran linsa. Jeg overdriver faktisk ikke. Det ble vanskelig å få fokus på de vi skulle filme når vi hadde fire hundre hender som vinket foran linsen.

Så når Silje trengte rom til å fokusere var det min jobb å sørge for at ungene var opptatt med noe annet.Do you want to play? Spurte jeg. YEEEESSSSSS svarte de i kor. Come on, sa jeg og løp bort til den andre siden av plassen med en lang hale av barn etter.

Vi lekte hermeleken, gjorde klappeleker, sang og mimelek og jeg var helt gjennomsvett etter bare fem minutter i den stekende heten. Unger kan være lett å få oppmerksomheten til, men man mister den like fort. Det tok ikke mer enn 15 minutter før de oppdaget at det kule kamera var igjen på andre siden og én etter én løp de tilbake til Silje. Da gjaldt det for meg å finne på nye aktiviteter.

 

Det er ingen tvil om at varmen og den stekende solen er utfordrende arbeidsforhold for en fotograf som bærer rundt på tungt utstyr. Om mulig er det enda varmere inni teltene. Fordi temaet for reportasjen er så sensitivt måtte vi holde oss innendørs. Jeg målte ikke temperaturen men jeg tror ikke jeg tar hardt i om jeg sier at det var 45 varmegrader inne i teltene.

 

Og av og til må det klatreferdigheter til for å få gode oversiktsbilder

 

Det lokale dyrelivet var også litt nysgjerrig på hvem gjestene var og kom veltig tett innpå for å finne det ut. Her har Silje har fått en gecko i håret. Det hører med til historien at de hadde tatt livet av en farlig slange i leiren rett før vi kom. *grøss*

 

Geckoen var også nysgjerrig på kamera.

Med dette vil jeg si tusen takk til Globus Media, produksjonssjef Aili, og Silje og Joakim som har blitt med oss på årets turer og skapt magiske øyeblikk.

 

 

 

 

 

Fakta om Liberia
Innbyggertall4,3 mill
HovedstadMonrovia
BNI per innbygger370 USD
Forventet levealder61 år
Barnedødelighet71 / 1000
Alfabetisme43 %
Barn i grunnskole41 %

Kilde:
UNICEF State of the World’s Children 2015

Fakta om Bangladesh
Innbyggertall154,7 mill
HovedstadDhaka
BNI per innbygger840 USD
Forventet levealder70 år
Barnedødelighet41 / 1000
Alfabetisme58 %
Barn i grunnskole79 %

Kilde:
UNICEF State of the World’s Children 2015

Fakta om Nigeria
Innbyggertall168 mill
HovedstadAbuja
BNI per innbygger4.430 USD
Forventet levealder52 år
Barnedødelighet124 / 1000
Alfabetisme51 %
Barn i grunnskole58 %

Kilde:
UNICEF State of the World’s Children 2015

Helene har harbeidet som kommunikasjonsrådgiver i UNICEF Norge i 6 år

Gjennom jobben reiser hun en del i felt for å dokumentere UNICEFs arbeid. Helene arbeidet for UNICEF i Liberia, i forbindelse med Ebolaepidemien 2014/2015 og jobbet med krisekommunikasjon på regionkontoret til UNICEF i Vest- og Sentralafrika i 2016.

Les flere blogginnlegg

More must be done

En by i ørkenen

Jentene fra Niger

The people of Haiti need us

Unicef