Nye minner

  • dsc_0506.jpg

    Det er håp i det som kan virke håpløst. Foto: D. Porter

-Det er klart det er håp, sier Gerida og smiler. En dag vil alt dette være over. I mellomtiden er det vår jobb å holde jentene i live, og sørge for at de er forberedt på livet som kommer etter freden. De trenger å bearbeide traumer og de trenger utdanning. Vi må hjelpe dem med å skape nye minne, fortsetter kollega Gerida engasjert.

Jeg er i Maiduguri, byen hvor Boko Haram ble stiftet i 2011. Rundt om i byen er det et tjuetalls leirer med mennesker som har flyktet fra organisasjonen, som terroriserer befolkningen i det Nord-østlige Nigeria. 1,4 millioner barn har måttet flykte som følge av herjingene. De aller fleste er på flukt i eget land men ca 200.000 har flyktet over grensen til Niger, Kamerun og Tsjad.

I denne leiren bor det rundt 22.000 mennesker. De har alle flyktet fra Boko Haram

I en av leirene møter jeg Sarah. Hun heter egentlig ikke det, men av hensyn til hennes sikkerhet kan jeg ikke bruke det egentlige navnet hennes. Den vevre jenta er 14 år, og litt sjenert den første gangen vi møtes. Hun titter ned og fikler med skjørtet sitt. Men når hun titter opp gnistrer øynene og et smil som kan målbinde åpner seg. Når vi begynner å snakke om hvorfor hun er i leiren slår hun blikket ned igjen og smilet forsvinner.

Hun forklarer at Boko Haram kom til landsbyen hennes for ca et halvt år siden. Vi skal ikke bruke deres fulle navn når vi snakker sammen. Man vet aldri hvilke ører som lytter og Boko Haram omtales kun med kodeord som ”BH” eller ”guttene”, for ikke å påkalle unødvendig oppmerksomhet.

De annonserte sin ankomst med å skyte i lufta, jeg kunne høre skuddsalvene, forteller Sarah. De samlet folk sammen og drepte dem. De som forsøkte å hoppe over gjerdet ble umiddelbart skutt, forteller jenta alvorlig. To av de som ble drept var Sarahs stefar og lillebror. Hun forsøkte selv å flykte, og måtte hoppe over lik, både kvinner og barn, for å komme unna. Det tok allikevel ikke lang tid før hun ble tatt igjen av Boko Haram, og deretter ble hun plassert i et hus sammen med mange andre jenter og kvinner. Huset ble raskt et skrekkens hus hvor de ble systematisk voldtatt.

”Hjertet mitt stanser hver gang jeg tenker på det. Jeg var sikker på at de skulle drepe meg, vi ba til gud hele tiden”

Den andre natten i huset glemte ”guttene” å låse døren, og når de sov klarte en gruppe jenter og kvinner å rømme. Vi løp mot gjerdet som omkranset landsbyen og klatret over så fort vi kunne, forklarer Sarah og viser meg et arr på foten som vitner om sårene hun fikk av klatringen.

Sarah har mange vonde minner som det tar tid før blekner. Foto: D. Porter

Gruppen hadde tre dager med vandring gjennom jungelen foran seg. De hadde ingen mat, og vann drakk de når de passerte en bekk eller en elv. Sulten, tørst og utmattet ankom Sarah og de andre Maiguguri og oppsøkte en av de mange leirene for internt fordrevne. Her spurte hun rundt om noen hadde sett andre fra landsbyen og det viste seg fort at moren, som hun hadde kommet bort fra under kaoset som oppsto da BH kom til landsbyen, var i leiren.

Vi gråt begge to da vi så hverandre igjen, det var gledestårer forteller Sarah. Og nå gikk det opp for henne at hun var trygg. Jeg forsto at jeg hadde klart å flykte fra Boko Haram da jeg kom hit, sier Sarah.

Men trygg er bare et relativt begrep i denne delen av Nigeria. Under mitt besøk i Maiduguri angrep Boko Haram fire steder og drepte over 100 mennesker. De har også angrepet leirer før, og det kan skje igjen. Sarah er ute av Boko Harams klør, men lever fortsatt på deres nåde.

Jeg snakket med flere jenter under besøket og de har alle lignende historier. Mens Sarah klarte å rømme, ble andre tatt med vold ut i skogen til en av basene. Her ble de raskt giftet bort til én av medlemmene fra Boko Haram og voldtatt hver eneste natt i to måneder, før de ble befridd av den Nigerianske hæren. Det er helt umulig å forestille seg hva disse jentene har opplevd.

Ofte blir jeg spurt hvordan jeg orker å forholde meg til alt dette. Jeg tenker at det er jentene som har måttet tåle, min jobb er å lytte og sørge for at deres stemmer blir hørt. Det er ikke alltid tårene kommer mens jeg hører på. Som regel kommer de på kvelden når jeg er i sengen alene og fordøyer dagens inntrykk. Tankene går til de som ligger på en plastmatte i et telt bare noen kilometer unna.

Sterke historier blandet med moro og lek. Å være i felt er en berg-og dalbane.Foto: D. Porter

Leirene er langt fra noe femstjernes hotell. Teltene er som bakerovner fordi solen skinner på dem. I flere av leirene har det brutt ut kolera, det er sparsommelig med mat og de er mange som må dele på vannet som kjøres til leirene. Leirene blir også regelmessig oversvømt nå som det er regntid og mange av teltene drifter av gårde på de små elvene som regnet skaper fordi pluggene ikke sitter dypt nok i jorda. Sist natt fikk jeg selv oppleve hvordan uværet arter seg. Himmelen åpnet seg og gjorde parkeringsplassen om til svømmebasseng med så høy vannstand at vannet nesten begynte å sive inn der hvor vi sov. Tordenskrallene kom som perler på en snor akkompagnert av et blitsregn av lyn som ville gjort enhver Hollywood-kjendis misunnelig.

Men jentene er overlykkelig over å være ute av Boko Harams klør. Mange av jentene går også på UNICEF-skolene, og for flere er dette deres første gang på skolebenken. UNICEF sørger også for vann, toalett, hygieneutstyr og helsehjelp, I tillegg hjelper dem også med å bearbeide de mange traumatiske opplevelsene de har.

En blanding av tøytelt og presenningstelt. De blir ekstremt varme og mange velger derfor å sove utendørs.Foto: D. Porter

-Forhåpentligvis blir dette et vondt minne når de er voksne, men ikke noe som definerer resten av livet deres, sier Gerida.

Vi leker med et polaroidkamera jeg fikk av Japan Photo. Vi tar bilde av hverandre, av venner og selvfølgelig noen selfies- noe som ikke er så lett med polaroidkamera. Det blir noen halve ansikt. Men det gjør ingenting. Bildene deler jentene i rommet raskt mellom seg, alle vil ha et minne fra besøket

Med meg til leirene jeg besøkte hadde jeg med meg slengtau, noe som engasjerte både store og små, gutter og jenter fra hele leiren. Køen for å hoppe var lang og når de beste var i midten kunne vi øve på engelske tall helt opp til 60. Etter utallige klappeleker og sanger med rundt 150 barn og ca. like mange som ville ta på mitt lyse hår og kjenne på min lyse hud sa jeg farvel til jentene og de andre barna i leiren.

Vi synger og danser i varmen. Svetten siler, men smilene er mange. Foto: D. Porter

De løper etter bilen, vinker og vinker og roper Goodbye! I det som er en tøff og monoton hverdag ble dette en annerledes dag hvor lek og moro sto i fokus. Forhåpentligvis har jeg bidratt til å skape noen nye og glade minner som de kan bære med seg mens de forsøker å holde fast i den nye sjansen de har fått i livet.

Fakta om Nigeria
Innbyggertall168 mill
HovedstadAbuja
BNI per innbygger4.430 USD
Forventet levealder52 år
Barnedødelighet124 / 1000
Alfabetisme51 %
Barn i grunnskole58 %

Kilde:
UNICEF State of the World’s Children 2015

Helene har harbeidet som kommunikasjonsrådgiver i UNICEF Norge i 6 år

Gjennom jobben reiser hun en del i felt for å dokumentere UNICEFs arbeid. Helene arbeidet for UNICEF i Liberia, i forbindelse med Ebolaepidemien 2014/2015 og jobbet med krisekommunikasjon på regionkontoret til UNICEF i Vest- og Sentralafrika i 2016.

Les flere blogginnlegg

More must be done

En by i ørkenen

Jentene fra Niger

The people of Haiti need us

Unicef