Endelig hjemme

  • regn.jpg

    Sprutregn utenfor hotellet jeg bor på. Det har regnet hele den første helgen jeg har vært her.

Ahh..jeg er hjemme. Det var følelsen jeg fikk da jeg landet på Roberts flyplass i Monrovia fredag. Jeg stilte meg i passkøen for de som har oppholdstillatelse med største selvfølgelighet, og mannen bak skranken ønsker meg velkommen tilbake og sier at det er lenge siden han har sett meg. Det har han helt rett i, det er hele 5 måneder siden. Hvor har tiden tatt veien?

Utenfor venter Jeffrey, en av de mange trofaste sjåførene. Vi løper mot hverandre som om det hele skulle vært tatt ut av en romantisk komedie og klemmer hverandre lenge mens vi ler høyt begge to. Vi ser på hverandre i to sekunder, smilene går nesten rundt hele hodet, før vi klemmer hverandre hardt igjen.

-Ma Elen, it’s SO great to have you back, sier Jeffrey med et stort smil.

Og sånn har de første dagene vært, det har blitt mye klemming. Store klemmer, inderlige klemmer, masse latter og gode minner som strømmer på.

Du tenker kanskje at det er rart at det er så mye gode minner fra tiden hvor jeg arbeidet med ebolaepidemien her i Vest-Afrika. Men dette var familien min mens jeg bodde og arbeidet her. Liberia er en såkalt non family duty station, det vil si at du ikke har anledning til å ha familien din her. Da blir kollegaer og venner din nye familie og gjennom fem måneder her ble vi godt kjent.

Men mye har forandret seg siden jeg bodde og arbeidet i Liberia. For det første er Liberia erklært ebolafri- hele to ganger. Det betyr at man igjen kan gi hverandre bamseklemmer, slik som jeg har delt ut og fått mange av de siste dagene. Da jeg var her sist tok man ikke på hverandre i det hele tatt. Akkuratt nå sprutregner det utenfor vinduet mitt. Det er regnsesong og det skaper flom flere steder. Perioden jeg arbeidet i Liberia var den tørre sesongen med sol og varmt vær. Det er mye flere folk gatene og det sosiale livet har tatt seg veldig opp, noe som er et friskhetstegn. Men her på kontoret er det mye roligere. Mange kollegaer som kom inn for å hjelpe til i krisen har dratt tilbake til sine opprinnelige jobber og det merkes på mindre støy, mindre trengsel i gangene og at det er lettere å få lunchbord i kantina.

Men selv om mange har dratt så arbeider de som er igjen på kontoret fortsatt hardt. Oppgavene står i kø for landet som snart er helt glemt av verdenspressen. Helsevesenet som var elendig før ebola må bygges opp til å kunne stå i mot en fremtidig epidemi og for å kunne behandle helt vanlige sykdommer som malaria. Flere barn må inn i skolene og kvaliteten må heves slik at dagens elever kan bli blant fremtidens leger i ett av de landene i verden med lavest legetetthet. Men for å produsere gode leger må barna få de vaksinene de trenger slik at de overlever, de må få den næringen de trenger slik at de utvikler seg som de skal mentalt og faktisk lærer noe på skolen. De trenger å bli registrert ved fødselen slik at de har papirer på at de eksisterer slik at de kan kreve sine rettigheter.

Og fortsatt slikker Liberia sårene sine etter den svært ødeleggende ebolaepidemien. Mange barn har blitt underernærte fordi familien er dyttet lengre ned i fattigdom og familien har ikke råd til mat. Andre barn har ikke fått vaksinene de skal ha og står i fare for å få livstruende sykdommer. Barn er også traumatiserte etter å ha sett venner og familie være svært syke for så å dø. Andre har mistet familien sin og begynner på nytt med en fosterfamilie. Dette er utfordringer UNICEF jobber med å løse.

Samtidig som fokuset i økende grad er rettet mot problemer som også var problemer før ebolaviruset inntok landet må man fortsatt være på vakt. Epidemien er ikke over Sierra Leone og Guinea. Førstnevnte har svært nylig fått nye tilfeller og over 1000 mennesker er satt i karantene. Men det er vanskelig å holde fokus på smittefare når det er så mange andre utfordringer som står uløst og derfor frykter UNICEF at viruset vil komme tilbake på nye visitter. Forhåpentligvis vil systemene fungere slik at det raskt blir fanget opp og at det ikke sprer seg.

Det er helt fantastisk å møte alle de flotte menneskene jeg har jobbet med igjen og jeg vet at det vil bli vanskelig å dra på søndag. Spesielt fordi jeg vet at mine kollegaer har mange vanskelige oppgaver foran seg, samtidig som med medias søkelys som allerede er i ferd med å slukkes. Da blir det mye vanskeligere å bli hørt når man roper ut om barn som ikke får de grunnleggende rettighetene de har krav på etter FNs barnekonvensjon.

Jeg er tilbake i Liberia for å lage en film som skal vises i en TV-sending på TVNorge i desember og jeg håper gjennom å lage filmen at jeg kan bidra til at litt flere vet hva som foregår i Liberia og at ikke landet blir glemt helt med det første i Norge.

Fakta om Liberia
Innbyggertall4,3 mill
HovedstadMonrovia
BNI per innbygger370 USD
Forventet levealder61 år
Barnedødelighet71 / 1000
Alfabetisme43 %
Barn i grunnskole41 %

Kilde:
UNICEF State of the World’s Children 2015

Helene har harbeidet som kommunikasjonsrådgiver i UNICEF Norge i 6 år

Gjennom jobben reiser hun en del i felt for å dokumentere UNICEFs arbeid. Helene arbeidet for UNICEF i Liberia, i forbindelse med Ebolaepidemien 2014/2015 og jobbet med krisekommunikasjon på regionkontoret til UNICEF i Vest- og Sentralafrika i 2016.

Les flere blogginnlegg

More must be done

En by i ørkenen

Jentene fra Niger

The people of Haiti need us

Unicef