Gatelangs med gategutter i Bangladesh

Det plinger konstant i bjeller fra sykkeltaxiene, det tutes fra biler og tuk tuk’er som alle forsøker å presse seg frem gjennom de trafikk-forstoppede gatene. Slangen av trafikk bukter seg sakte gjennom gatene som en seig lavastrøm. Det tar ca 2,5 time å kjøre 10 kilometer. Det er ikke rushtid i trafikken i Dhaka, det er alltid Rushtrafikk.

Mellom søppel, biler, hester, sykler og tuk tuk’er plasseres de nakne små barneføttene hurtig og presist på bakken og den vevre kroppen snor seg elegant mellom alle trafikkantene, mens jeg lager mer eller mindre trafikkork i mitt forsøk på å følge etter. 17.mai på Karl Johan er det nærmeste jeg har vært slike tilstander i Norge. For guttene er dette helt vanlig for gata er deres hjem.

-Hvem er den viktigste personen i deres liv?

-Ramon, svarer de unge guttene uten en gang å måtte tenke seg om.

-Kunne dere tenke deg å dra tilbake til familiene deres?

Svaret er igjen overraskende kontant, de rister på hodet og titter ned i bakken.

Ramon og to av gateguttene

Ramon arbeider på det UNICEF-støttede natthjemmet i den gamle delen av millionbyen Dhaka i Bangladesh. Han er den sterke hånden de små hendene trenger å holde i. De aller fleste som kommer til natthjemmet har ingen voksne i livet sitt. Ikke alle er foreldreløse i den forstand at foreldrene er døde, men de er foreldreløse for alle andre praktiske formål.

Bangladesh er et ekstremt fattig land (Det 34. fattigste landet i landeti verden) og faller en av foreldrene fra velger den gjenlevende ofte å gifte seg på nytt. Barna er ikke velkommen i den nye familien. Hvis de får bli er det ofte som husslaver som utnyttes og mishandles både fysisk og psykisk. De må ofte arbeide de aller fleste av døgnets timer, de får lite mat og mye bank. Derfor velger mange å rømme og forsøke å klare seg selv. Mange ender opp som gatebarn i hovedstaden Dhaka.

Dagene går med til å finne arbeid slik at de kan tjene en slant for å deretter kjøpe seg mat. De plukker søppel, forsøker å selge det de finner på bakken eller bærer ting for passasjerer på trafikk-knutepunkter som tog og- båtsentralene.  Det er ofte tungt arbeid, de små kroppene er ikke bygd for tunge løft og sulten knuger ofte i magen mens de sliter med de tunge koffertene.

På jernbanestasjonen i Dhaka bor og arbeider mange barn

Gatebarna er nederst på stigen i samfunnet og det er det mange som sørger for at de aldri glemmer. De må tåle å bli sparket, slått og kjeftet huden full bare fordi de finnes. Guttene forteller meg at de rett og slett blir plaget av folk som er høyere opp på stigen, kun fordi de kan. En av guttene forteller meg at han i begynnelsen gikk til politiet for å få hjelp, men endte istedenfor opp med å bli banket opp av politiet. Det er ingen steder de kan be om hjelp.

Mørket faller på og gatene som er overfylt virker enda skumlere. Man ser ikke like godt ansiktene lengre, men lukten av søppel og urin er om mulig enda mer påtrengende i den fuktige og varme luften.  De som allerede er sårbare blir enda mer sårbare når mørket omslutter dem og gjør det enda vanskeligere å skille overgripere fra andre. For de har etter hvert lært seg å gjenkjenne dem og når de ser det velkjente ansiktet på gata velger de en annen vei. I mørket er det enda vanskeligere.

Små øyne blir søvnige og øyelokkene tunge. Ly for natten finner de ofte under en benk på togstasjonen eller i et hjørne på båtterminalen hvor hundene har gjort fra seg. Det er vanskelig å sove, det sørger andre voksne for. De jager barna bort fra hjørnet de har funnet, vekker dem for å be de bære noe eller rett og slett sparker til dem der de ligger og sover.

Jeg tar den ene gutten på fanget, jeg kjenner gjennom den tynne skjorten hvordan pulsen hans raser. Jeg legger armene rundt han litt tettere og kjenner at pulsen går ned sakte men sikkert. Det er nok ikke ofte han sitter på fanget til noen, tenker jeg og klemmer han ekstra hardt inntil meg. Verden føles uendelig urettferdig.

Guttene på natthjemmet har begynt å dra madrassene ut på gulvet og re opp for natten. Vi har med Tv-kamera og de fniser og tuller når de passerer linsen. Jeg må smile. Barn er nå en gang barn. Ramon dirigerer det hele med myndig stemme og instruksjoner. Guttene kryper under de tynne teppene og lukker øynene. Her kan de sove trygt uten å bli utnyttet, sparket og slått. Her får de mat, slik at de har energi til å gå på den UNICEF-støttede skolen som er opprettet på båtterminalen- hjemmet til 1000 mennesker. De får tilsyn av lege og de lærer grunnleggende ting for å klare seg i hverdagen.

Her kan guttene sove trygt

Når jeg selv legger hodet på puta går tankene til de mange guttene som i natt kan sove trygt på grunn av UNICEF. Men jeg tenker ekstra lenge på de som også i natt sover ute, helt ubeskyttet fra alle farene som lurer. Det er ti millioner gatebarn i Bangladesh, vi klarer ikke å hjelpe alle, men jeg ser hvilken forskjell vi gjør for mange- og jeg håper vi kan få nok ressurser til å hjelpe enda flere.

 

 

Fakta om Bangladesh
Innbyggertall154,7 mill
HovedstadDhaka
BNI per innbygger840 USD
Forventet levealder70 år
Barnedødelighet41 / 1000
Alfabetisme58 %
Barn i grunnskole79 %

Kilde:
UNICEF State of the World’s Children 2015

Helene har harbeidet som kommunikasjonsrådgiver i UNICEF Norge i 6 år

Gjennom jobben reiser hun en del i felt for å dokumentere UNICEFs arbeid. Helene arbeidet for UNICEF i Liberia, i forbindelse med Ebolaepidemien 2014/2015 og jobbet med krisekommunikasjon på regionkontoret til UNICEF i Vest- og Sentralafrika i 2016.

Les flere blogginnlegg

More must be done

En by i ørkenen

Jentene fra Niger

The people of Haiti need us

Unicef