I Donetsk er tilfluktsrommet "hjem"

  • foto_91.jpg

    UNICEF i felt, foto av UNICEF/NYHQ2007-1351/Giacomo Pirozzi
    Engasjerte medarbeidere i over 190 land kjemper hver dag for barns rettigheter. Våre partnere er aktive pådrivere i arbeidet for å gjøre verden til et bedre sted å vokse opp. Foto: UNICEF/Giacomo Pirozzi
  • foto_148.jpg

    Kristina (tv) og Tatjana (nr 3 fv) flyttet inn i tilfluktsrommet sommeren 2014. ‘Det var så mange mennesker her da at vi måtte gå forsiktig så vi ikke tråkket på noen som lå på gulvet’, minnes Kristina.
  • foto_43.jpg

    Disse toalettene har betjent opptil 500 personer. Det meste av vinteren hadde tilfluktsrommet verken strøm eller rennende vann, og kloakksystemet fungerte ikke.

Tania (52) fører oss gjennom to store saler, mellom vaklevorne senger og stabler av sekker med beboeres private eiendeler, for å vise oss hjemmet hun har skapt for familien sin i et rom lengst inne i tilfluktsrommet.

Når vi er framme, forstår jeg hvorfor hun ville at vi skulle se dette: hvordan hun har maktet å gjenskape en hjemlig lunhet i tusmørket langt under bakkeplan, hvor lufta er rå mellom betongveggene.

Men det gode humøret som hun møtte oss med for bare noen minutter siden har allerede veket for tungsinn.

- Vi ler nå, sier hun.
- Men om natten gråter vi. For vi har ingenting godt igjen i livet.

Elleve måneder under jorden
Tilfluktsrommet ligger i utkanten av Donetsk by. Inngangspartiet ser ut som et hvilket som helst lite skur, men innenfor fører en lang trapp ned til et svært tilfluktsrom, hvor det på det meste har bodd så mange som 500 barn og voksne. Det er fremdeles hjem for 41 mennesker, blant dem seks barn. De fleste, som Tania og familien hennes, har bodd her de siste 11 månedene.

For å komme hit har vi kjørt gjennom stille, grønne forstadsgater. Det er en vakker dag; morgensolen har allerede fordrevet nattens kjølighet. Men harmonien bedrar: frontlinjen mellom separatistene som nå kontrollerer Donetsk og ukrainske regjeringsstyrker er bare tre kilometer unna. Nesten hver eneste natt skytes det med artilleri i området.

Da jeg og en håndfull UNICEF-kolleger planla å dra hit, var dette én av vurderingene vi måtte gjøre: Vi måtte ankomme såpass sent på morgenen at nattens artilleriutveksling var over, men ikke så sent at de som har jobb utenfor allerede hadde dratt for dagen.

Ikke langt herfra går det fremdeles en og annen buss i rute. Men de som bor her kan ikke uten videre pakke sakene sine og dra til et tryggere sted. Dette er livet deres nå.

Rammer barna
- Barnebarnet mitt på ni år er her sammen med oss. Han gikk i andre klasse, men nå er det sjelden han forlater tilfluktsrommet. Han var her mens vi var uten strøm og det var mørkt; han er engstelig av seg nå, sier Tania.

Den yngste av hennes fire barn, en gutt på 18, bor også her.

- Han sier at han kommer til å bli gal hvis han må bli her mye lenger.

Tania er på jakt etter jobb, men økonomien ligger nede. Hun mottar ikke sosialstøtte. For fem måneder siden fikk familien hennes noe matvarer som humanitær bistand, men det meste av den har de konsumert nå.

- I dag brukte vi våre siste 50 hryvna [17 kr)] for å kjøpe tre brød, sier hun.

Hele Tanias familie er berørt av konflikten. Hun har to døtre som er gift og bor i Marinka, veldig nær fronten utenfor Donetsk by.

- Jeg ringer dem hele tiden, men får ikke svar. De bor i kjelleren på grunn av skytingen. Jeg er så urolig for dem, sier Tania. Hun begynner å gråte.
-Min tredje datter bor i Mariupol, og nå slåss de der også.

Navn etter en helgen
Tatjana (50) har bodd i tilfluktsrommet siden august 2014, sammen med sin 28 år gamle sønn. Sengene deres står på rekke med mange andre i salen nærmest utgangen. Veggene over oss er dekket med plakater fra den kalde krigen som forklarer hvordan man beskytter seg under atomangrep. Tilfluktsrommet, som ble bygget som del av en gruve som nå er nedlagt, kom omsider til nytte. Men da krigen kom var det ikke som et atomangrep fra vestlige makter.

- Jeg ville ikke forlate huset vårt, men den dagen vi dro var artilleribeskytningen veldig ille, vi så hus som brant, så vi tok med oss det viktigste og kom hit.

Tre uker senere dro Tatjana tilbake for å se til huset sitt. Taket var borte, vinduene var knust, og alt av verdi var rensket ut.

- De hadde stjålet alt, inkludert klærne til sønnen min, sier hun.

I februar ble huset ytterligere skadet. I dag, midt i det som står igjen av huset, er det et to meter dypt krater etter et granatnedslag.

Her i tilfluktsrommet mangler Tania og sønnen grunnleggende ting. Når jeg spør om behovene deres, nevner hun mat, men også bøtter for å hente vann, og gryter og kar for å lage mat.

Tatjana forteller uten store fakter. Det streifer meg at hun har et sterkt ansikt for en eldre kvinne. Først mot slutten av samtalen innser jeg at Tatjana er 15-20 år yngre enn jeg trodde. 

Den hyppige artilleribeskytningen påvirker blodtrykket hennes, men hun har ikke penger til medisiner. Sønnen hennes, Nikolai (28), får fryktelig hodepine når han hører granatene. For noen måneder siden ble den så smertefull at han besvimte.

Nikolai, som er funksjonshemmet, synger vakkert, sier Tatjana. Han tjener småslanter ved å synge på trolleybussen inne i byen. Hver gang han forlater tilfluktsrommet er Tatjana urolig. Flere ganger er Nikolai blitt overrasket av artilleribeskytning og har måttet søke dekning som best han har kunnet.

- Han har navn etter en helgen, sønnen min. Jeg tror det beskytter ham. Om han ikke hadde hatt det navnet så ville han vært død nå, sier Tatjana med overbevisning.

‘Det er bare fyrverkeri’
Fram til for et par uker siden bodde også Kristina (23) i tilfluktsrommet, sammen med sin tre år gamle datter Evelina. Kristina, som er enslig mor, kommer fremdeles hit som frivillig. Det er hun som har sørget for at beboerne har mottatt noe bistand. UNICEF har delt ut vann og hygieneartikler, og skolemateriell til barna.

De som bor her har ikke noe annet valg, forklarer Kristina. Husene deres er ødelagt, eller befinner seg ved fronten. Og de har ikke penger til å dra noe annet sted.

- Det mest akutte behovet her nå er mat. Folk sulter ikke, men de spiser ikke ordentlig, fordi de ikke har råd til det, sier Kristina.

Men det å bo her har også sin pris.

- Vi har hatt mange krangler; det er umulig å leve i fred på et sted som dette. Det har virkelig påvirket min mentale helse, sier hun.

De seneste dagene har artilleribeskytningen i nærheten tiltatt, og Kristina forbereder seg på å flytte tilbake til tilfluktsrommet i løpet av en uke eller to. Denne gangen kan det blir vanskeligere for datteren hennes.

- Hun har tatt det bra så langt. Hun er så liten, hun har lekt med de andre barna uten å forstå hva slags situasjon vi befant oss i. Når vi hørte granatene slå ned pleide jeg å si til henne, ‘Det er bare fyrverkeri’, sier Kristina.
- Men når barna blir eldre forstår de mer, og de påvirkes mer.

Fakta om Ukraina
Innbyggertall45,5 mill
HovedstadKiev
BNI per innbygger3 500 USD
Forventet levealder68,4 år
Barnedødelighet11 / 1000
Alfabetisme99,7 %
Barn i grunnskole92,1 %

Kilde:
UNICEF State of the World’s Children 2015

Sven Gunnar Simonsens bilde

jobber som emergency communication specialist for UNICEF Ukraina, sekondert av beredsskapsstyrken NORCAP. Han har tidligere hatt jobbet for UNICEF i Jemen og Sudan. Sven Gunnar har doktorgrad i statsvitenskap og var i 1994-2008 forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO). Han har vært journalist i flere aviser, og frilanser nå som utenriksreporter mellom internasjonale oppdrag. NORCAP drives av Flyktninghjelpen, og består av nær 700 eksperter som kan rykke ut på kort varsel for å styrke UNICEF og andre FN-organisasjoner ved kriser.

Les flere blogginnlegg

More must be done

En by i ørkenen

Jentene fra Niger

The people of Haiti need us

Unicef