Var det bare en drøm?

  • dsc_0055.jpg

    På min siste felttur arbeidet vi i nærheten av dette vakre fossefallet i Bong Photo: UNICEF Liberia/Lim

Etter å ha vært en uke hjemme i Norge virker Liberia allerede så langt unna. Det er litt den samme følelsen som når man har drømt noe veldig intenst om natta og forsøker å huske drømmen litt ut på dagen. Detaljene begynner å bli litt utydelige. Men det er ikke fordi jeg ikke husker, det er mer fordi tiden jeg var i Liberia var så intens. Det skjedde så uendelige mye på den ”korte” tiden jeg var der. 4,5 måned har flydd av gårde, uten dødpunkter.

Jeg føler meg først og fremst beæret for at jeg fikk anledning til å reise til Liberia og arbeide med ebolaepidemien. Det føltes riktig og viktig. Jeg er stolt over hva vi i UNICEF har fått til på bakken. En av de største utfordringene har vært å få folk til å tro at Ebola er virkelig og dernest å få dem til å endre adferd slik at de beskytter seg mot eventuell smitte. Det er på den måten at man slutter å mate epidemien med nye tilfeller og man til slutt bekjemper den. I Liberia teller man ned til 42 dager uten nytt eboilatilfelle, og da kan Liberia erklæres Ebolafritt. Det vil være en merkedag som jeg er litt lei meg for at jeg ikke får oppleve i Liberia.

Men selv om Liberia erklæres Ebolafritt så pågår fortsatt kampen i Sierra Leone og Guinea. Så lange det er tilfeller der så er ikke Liberia trygg. Derfor har UNICEF nå konsentrert seg om grenseområdene, arbeider for at innbyggerne er på vakt og har gode rutiner for å registrere og sjekke alle som krysser grensen.

Det å endre strategien har vært noe vi har måttet gjøre hele veien. Vi lærte nye ting om Ebola hver eneste dag og måtte skru strategien litt til høyre eller litt til venstre hele veien, for å bruke skiskytter-terminologi. Det har vært krevende og det har vært avgjørende at vi har vært en tilpassningsdyktig og fleksibel organisasjon.

Helene og CMC Morris Kamara. En av frontkjemperne i UNICEF. Photo: UNICEF Liberia/Jacobs

 

Som jeg sa så føler jeg meg først og fremst privilegert og heldig som har fått ta del i kampen mot Ebola. Men det er først og fremst lokalsamfunnene som har gjort jobben. De har fått ny kunnskap, brettet opp armene og gjort nødvendige endringer- selv endringer i begravelsesritualer, noe som har smertet mange. Jeg er utrolig glad for at jeg har fått sjansen til å møte mange av disse frontkjemperne. To av UNICEFs frontkjempere som står mitt hjerte nært er Morris og Dutch. De er begge såkalte County mobilization Coorinators (CMCs). De har gått fra dør til dør og snakket om hva Ebola er, hvordan beskytte seg og hva man skal gjøre om noen blir syke og/eller dør. Selv når landsbyer har kastet de på dør fordi de ikke tror at de snakker sant, har de kommet tilbake og aldri gitt opp. De har jobbet sammen med lokalsamfunnene og lykkes. De er mine helter.

 

CMC Dutch Hamilton går fra landsby til landsby og snakker om viktigheten av å beskytte seg mot Ebola. Photo: UNICEF Liberia/Ryeng

 

Jeg er også utrolig stolt av mine kollegaer i UNICEF Liberia som aldri vurderte å ikke hjelpe, men gjøv løs på oppgavene fra dag én. De var mange ganger redde for å reise hjem på kvelden i frykt for at de kunne ha med seg viruset hjem. Å smitte familien var deres verste mareritt. ”Ebola banket på alle dørene rundt om i nabolaget, min dør og min familie kunne være den neste” sa kollega Adolphus da jeg snakket med han om dette. ”Jeg var redd for å klemme datteren min når jeg kom hjem etter jobb” sa Melvana. 

 

Adolphus Scott arbeider med folkeopplysning i UNICEF Liberia. Han fryktet at Ebola snart skulle banke på hans dør Photo: UNICEF Liberia/Ryeng

 

Kollega Hawa fortalte meg hvordan hun var bekymret for ungdommene i West Point. Før Ebola arbeidet vi med en gruppe unge jenter som gikk fra dør til dør og snakket med jevnaldrende om viktigheten av hygiene og trygg sex. Da West Point, som er et slumområde i Monrovia, ble satt i karantene på grunn av Ebola dro UNICEF inn og snakket med jentene om hvordan de skulle beskytte seg. Da vi kom tilbake en uke senere fant vi ut at jentene gikk fra dør til dør og fortalte andre hvordan de skulle beskytte seg. De krevde å få opplæring i hvordan snakke om Ebola, og UNICEF gav dem opplæring og vi kan i dag se resultatene av det arbeidet de har gjort. De gjorde en forskjell i sitt nærmiljø. Miatta, varme gode Miatta. Hun har mange hjerteskjærende historier om hvordan barn har blitt påvirket av ebolaepidemien. Hun husker spesielt godt et søskenpar på 9 og 16 år som kom til det UNICEF støttede interim care senteret hvor barn som har vært i kontakt med Ebolasyke mennesker bor i 21 dager for å se om de utvikler symptomer. De hadde akkurat mistet moren sin og 16-åringen gråt og var svært fortvilet over hva som skulle skje med dem nå? Hvor skulle de dra når de 21 dagene var over? Miatta gikk i dialog med en venninne av moren som valgte å ta inn søsknene som fosterbarn og i dag har de det begge veldig bra.

 

Miatta arbeider med beskyttelse av barn i UNICEF Liberia og har mange hjerteskjærende historier, men også mange eksempler på at det løste seg for barna. Photo: UNICEF Liberia/Ryeng

 

Jeg har også selv møtt barn som er kraftig berørt av epidemien. Helvina er bare ti år gammel, men har mistet 19 familiemedlemmer, inkludert sin mor. Da hun snakket om moren gråt hun, og jeg gråt. Det gjør vondt å se barn ha det vondt.

 

Du er så vakker at du kan arbeide som modell ved siden av medisinstudiet, sa jeg. Og da måtte vi jo teste poseringer foran kameraet. Photo: UNICEF Liberia/Jacobs

 

Og det er det som er det fine og det vanskelig med å jobbe i UNICEF. Jeg elsker å være sammen med barn. De er ærlige og åpne, tillitsfulle og rampete. Men å arbeide for UNICEF innebærer også å møte barn som lider på ulike måter. Det smerter, samtidig som jeg også ser at vi gjør en forskjell for disse barna og det hjelper.

Jeg forsøker å tenke tilbake på alt jeg har gjort de siste månedene, alle menneskene som jeg har møtt. Det er som å sette en film på fast forward, for jeg har sett og gjort så mye på den korte tiden. Det er vanskelig å ta ut noen høydepunkter, det er så mange. Det har vært et eventyr på godt og vondt. Det eneste jeg er helt sikker på er at jeg ikke angrer et sekund og at jeg skal ut igjen.

Fakta om Liberia
Innbyggertall4,3 mill
HovedstadMonrovia
BNI per innbygger370 USD
Forventet levealder61 år
Barnedødelighet71 / 1000
Alfabetisme43 %
Barn i grunnskole41 %

Kilde:
UNICEF State of the World’s Children 2015

Helene har harbeidet som kommunikasjonsrådgiver i UNICEF Norge i 6 år

Gjennom jobben reiser hun en del i felt for å dokumentere UNICEFs arbeid. Helene arbeidet for UNICEF i Liberia, i forbindelse med Ebolaepidemien 2014/2015 og jobbet med krisekommunikasjon på regionkontoret til UNICEF i Vest- og Sentralafrika i 2016.

Les flere blogginnlegg

More must be done

En by i ørkenen

Jentene fra Niger

The people of Haiti need us

Unicef