Et Sør-Varanger i Sinoe, Liberia

  • dsc_0416.jpg

    Gutt i Sinoe
    Det er mange tusen kilometer mellom Sør-Varanger og Sinoe i Liberia, men forskjellene er ikke så store som man kanskje tror. Begge steder stirrer folk nysgjerrig på hvem den nyankomne er. Og begge steder er folk blide og innmari trivelige.

Jeg griper tak i håndtaket som er festet over bildøren, bilen gynger fra side til side mens den sakte beveger seg fremover på den humpete grusveien. Alt som ligger løst farer rundt på gulvet og jeg tar et ekstra godt grep om sekken min som jeg har stående mellom bena. De som klager på veien til Pasvik skulle vært her og sett, tenker jeg for meg selv. Vi har i allefall asfalt på veien til Pasvik, her er det jord- og grusveier som blir maltraktert av det kraftige regnet.  Lurer på om innbyggerne her noen gang har demonstrert mot dårlige veier?

Jeg liker de lange kjøreturene på humpete veier på vei tilbake fra feltbesøk. Da har jeg tid til å la tankene fly og det var på vei tilbake fra et besøk i Polay Town hvor det nå er et lokalt Ebolautbrudd, at tankene gikk hjem til Sør-Varanger.
i jungelen

Ettersom begge stedene kan skilte med dårlige veier finnes det også helt sikkert andre likeheter, selv om det er mange tusen kilometer mellom Sinoe og Sør-Varanger tenkte jeg. Mygg er noe vi har felles. Den er like irriterende som hjemme og stikkene klør like ille. Eneste forskjellen er at myggesstikkene i Liberia kan være farlige fordi myggen bærer malariabakterien i seg. Malaria tar livet av 1500 barn verden over hver eneste dag. Det gjør ikke myggen i Sør-Varanger.

En motorsykkel fiser forbi bilen. Det er faktisk mer praktisk med to hjul enn fire på denne veien som minner mer om en berg- og dalbane i liten skala enn en vei. På veiskuldra sitter noen gutter på huk, peker og diskuterer den pågående reparasjonen av tohjulingen. Det er litt som å se guttene hjemme lent over scooteren mens de mekker. Jeg smiler for meg selv ved tanken. Gutter og motorer.

motorstopp

Vi passerer klinikken i Karquekpo, hvor UNICEF nå bygger et kommunebehandlingssenter. Det er hit innbyggerne i Polay Town kan dra for helt enkle helsetjenester. Er det noe mer må de dra til Greenville, 1,5 times humpete kjøretur unna. Da jeg vokste opp på Svanvik hadde vi enkelte legedager på folkehøyskolen, ut over det måtte vi til Bjørnevatn eller Kirkenes for legehelp. Var det noe virkelig alvorlig ble man sendt til Tromsø. Her sendes man til Monrovia, ca 40 minutter med fly. Å være langt fra ekspertisen i en krise er noe folk flere steder i Sør-Varanger kan identifisere seg med vil jeg tro.

Vi passerer en mindre landsby. Svetten renner i ansiktet på kvinnen som står ved vannpumpa og pumper opp vann i bøtter og kanner. Godt at de bruker gode vannkilder tenker jeg. Da jeg kom til Liberia i november så kunne jeg ikke forstå hvorfor det fortsatt var slik, åtte måneder etter at epidemien brøt ut, at folk fortsatt benektet at Ebola fantes. Med så mange syke og så mange døde skulle man tro at selv den største tvileren var overbevist. Men slik er det ikke. UNICEF jobber fortsatt hardt for å overbevise folk om at Ebola er en sykdom de må ta på største alvor. Men det er vanskelig for befolkningen, og særlig de eldre, å forstå hvorfor man ikke kan fortsette med de tingene familien har gjort i generasjoner. Hvorfor har det plutselig blitt farlig å drikke fra enkelte drikkevannskilder- de samme kildene som forfedrene drakk av? Hvorfor skal man ikke lenger stelle sine syke, slik man alltid har gjort?
kvinne i døra

Det fikk meg til å tenke på et innslag jeg så på Tv2 fra Sør-Varanger som handlet om hvor i Pasvikelva grensa går.  Saken var at innbyggere langs elva hadde fått påpakning fra grensesoldatene fordi de hadde krysset grensa til Russland ulovelig, mens innbyggerne på sin side mente at de hadde holdt seg på riktig side av ”djuphåla”. Vel, det er ikke Djuphåla som er grensemarkeringen, argumenterte forsvaret. Det er GPS koordinater som forteller nøyaktig hvor grensa går. Innbyggerne som ble intervjuet hevdet imidlertid at det alltid hadde vært djuphåla som definerte grensa, og at de ikke fant seg i at unge grønnkledde søringer kom og fortalte de hvor grensa gikk. Med det som utgangspunkt kan man jo bare ane hvilke utfordringer vi står ovenfor her med tanke på informasjon. Innbyggerne her har ikke blitt gitt mange grunner til å stole på regjeringen, hvorfor skal de da stole på noen som samarbeider med den samme regjeringen?

Rett før vi kommer frem til Greenville må vi gjennom en skikkelig gjørmegryte. Farten går ned mens firehjulstrekken tråkler seg gjennom den røde gjørmen. Flere ser på og blikkene er spørrende, hvem er disse folka i bilen? Det samme blikket får jeg ofte på butikken på Svanvik om sommeren. Ettersom jeg nå har bodd lenge i en annen del av Norge er det mange som ikke kjenner meg igjen. Men begge steder så ser folk på deg fordi de er nysgjerrige på hvem den nyankomne er. Og begge steder så er folk innmari trivelige og hjelpsomme og alle hilser på alle.

dame med barn på ryggen

Det er mange tusen kilometer mellom Sør-Varanger og Sinoe i Liberia, men forskjellene er ikke så store som man kanskje tror.

Fakta om Liberia
Innbyggertall4,3 mill
HovedstadMonrovia
BNI per innbygger370 USD
Forventet levealder61 år
Barnedødelighet71 / 1000
Alfabetisme43 %
Barn i grunnskole41 %

Kilde:
UNICEF State of the World’s Children 2015

Helene har harbeidet som kommunikasjonsrådgiver i UNICEF Norge i 6 år

Gjennom jobben reiser hun en del i felt for å dokumentere UNICEFs arbeid. Helene arbeidet for UNICEF i Liberia, i forbindelse med Ebolaepidemien 2014/2015 og jobbet med krisekommunikasjon på regionkontoret til UNICEF i Vest- og Sentralafrika i 2016.

Les flere blogginnlegg

More must be done

En by i ørkenen

Jentene fra Niger

The people of Haiti need us

Unicef