– Jeg ble mobbet fra første dag. Alt var feil med meg.

Torild Skard (81) har kjempet for kvinner og barn hele sitt liv. Helt siden hun var 12 år og rakk opp hånda for å bli tillitsmann i klassen.

Det er lenge siden Torild Skard tok avgjørelsen. I nesten et år har hun forberedt seg på denne dagen. Kaffen står klar på kjøkkenet, hun har satt frem kjeks og Mozell.

Så ringer det på døren. Torild trekker pusten. Hun reiser seg opp fra arbeidsstolen, tripper ut i gangen og omfavner besøket med en høy og klukkende latter – en latter du kan kjenne igjen hvor som helst når du først har hørt den.

– Der er dere jo endelig, kom inn!

 

Gir bort "alt" hun eier

I døråpningen står en mann og en dame. De er fra Blomquist Kunsthandel. De er her fordi det hvitmalte huset til Torild i Svelvik skal selges. Og i huset, skjuler det seg en større samling med original, afrikansk kunst: smykker, statuer, instrumenter og masker.

Alt dette som Torild har samlet opp gjennom et levd liv, skal nå ryddes ut. Det skal auksjoneres bort.

– Nå selger jeg huset mitt og kunsten min, og gir bort pengene til UNICEF. Jeg må handle mens jeg kan.

Men hvorfor?

Historien om hvordan Skard har kommet nettopp hit – og den reisen hun har tatt – er lang. Vi hopper rett inn i den.

En feministbauta

Torild Skard (81) har spilt en sentral rolle både for kvinners og barns rettigheter i hele verden.

Feministikon. Likestillingsnestor. En levende, historisk karakter. Det må tunge ord til for å beskrive Skard.

Allerede som 25 åring er hun med på å stifte det vi dag kjenner som SV. Gjennom «Kvinnekuppet» i 1971 baner hun vei for å få flere kvinner inn i maktposisjoner, før hun selv blir Norges første kvinnelige lagtingspresident. Hun blir senere direktør for kvinnespørsmål i UNESCO, og regionaldirektør for UNICEF i Vest- og Sentral-Afrika. Hun innehar flere høye stillinger i Utenriksdepartementet, og har i dag gitt ut flere bøker.

Eller som Torild selv sier det:

Kvinnebevegelsen vever seg inn i alt jeg gjør – og har gjort. Den vever seg inn i hele livet mitt.

Et krigsbarn

Torild er tredjegenerasjons kvinnesakskvinne. Mormoren kjempet tidlig for stemmerett for kvinner, og moren var psykologen og kvinnesakskvinnen Åse Gruda Skard. Torilds tvillingsøster Målfrid ble i 1981 Norges første barneombud.

Hun er – som hun selv beskriver det – født inn i en internasjonalt orientert familie. Da andre verdenskrig brøt ut var morfaren, Halvdan Koht, Norges utenriksminister.

At verden var stor og ikke minst urettferdig – var noe Torild erfarte tidlig.

– Jeg var selv et krigsbarn, – et flyktningbarn. Da krigen kom til Norge, ble jeg og min søster tatt med til Skard gård i Øyer, for der skulle vi være trygge. Men vi ble bombet av tyske fly, og måtte flykte opp i fjellet. Mor var i Stockholm med doktorgradsarbeid, og far hadde reist fra oss midt på natten for å komme seg over grensen og få kontakt med mor.

– Til slutt ble vi hentet av mormor og sendt over til Sverige i en lastebil.

Der ble Torild gjenforent med mor og far. Sammen tok de Den transsibirske jernbanen jorden rundt. Flukten endte i USA, hvor de ble værende i de resterende krigsårene.

Opplevelsen av bli forlatt av foreldrene, ble sittende i. Lenge.

Før jeg fylte 5 år lærte jeg at det ikke er noen selvfølge at barn har det godt. Det er ikke noe som skjer av seg selv.

Da Torild ville bli tillitsmann

Da familien vendte tilbake til Norge, begynte Torild på en konservativ folkeskole i Bærum. Det ble en tøff tid.

– Jeg ble mobbet fra første dag. Alt var feil med meg, forteller hun.

– Likevel rakk jeg opp hånda for å bli tillitsvalgt i klassen. Men guttene sa jeg ikke kunne bli det fordi jeg var jente, «det heter jo tillitsmann jo!» Jeg ble helt fortvilet, men fikk råd fra mor og mormor som bare sa «stå på» – og det har jeg gjort siden. Så ble jeg jo tilslutt tillitsmann i klassen, da. Det var ingen andre som ville. Men det var ikke så stas, det var bare å pusse av tavla og slikt, sier hun og gapskratter, før hun blir alvorlig igjen:

Den smittende latteren sitter løst mens Torild serverer kaffe og kaker til gjestene hjemme på Svelvik.

– Poenget er at jeg plutselig fikk jeg se verden med nye briller: At jeg kunne bli hindret i å gjøre det jeg ville, bare fordi jeg var jente. Og når du først har fått de brillene på, så kan du ikke ta dem av igjen. Da så jeg altså, sier Skard.

- I dag er det dessverre mange som har mistet de brillene. Man later som om ting er likt for menn og kvinner, men det er de ikke. Det er bare at ulikhetene har blitt mer tilslørt. Derfor må kvinner samles, og skoleres. Bare slik kan man rive vekk sløret.

– Kvinner var høvdinger

Dette bestemte blikket til Torild, viste seg å bli verdifullt langt utenfor Norges landegrenser.

Som nylig utnevnt regionaldirektør for UNICEF i Vest- og Sentral-Afrika, tok hun i 1994 med seg ektemannen og flyttet til Elfenbenskystens hovedstad Abidjan. Der ble hun boende i over 4 år.

– Jeg var fryktelig nysgjerrig. For i Vest-Afrika hadde kvinnene tradisjonelt en helt annen stilling enn de hadde i resten av verden. Her var kvinner høvdinger, dronninger – ja, de hadde en posisjon i samfunnet vi fra vesten ikke engang kunne forestille oss.

– Og det var viktig for meg i felten, å lære noe av dem – kvinnene, mødrene ... Det var sånn i bistanden på denne tiden at det vesentlige var å få polio-vaksine i ungen, ikke å snakke med mora. Du hadde ingenting å lære av mora. Om noe, så var det hun som skulle lære noe av deg. Det ville jeg til livs.

I 23 land fikk Skard ansvaret for å bygge og etablere skoler og helsetjenester.

– Det var et stort eventyr ... Å få hjelpe kvinner og barn i nød nede på bakken – så målbart og så konkret – og samtidig få komme tilbake med et helt nytt blikk på kvinners rolle. Ja, blir man ikke engasjert da, så blir man det aldri!

Vil du vite mer om arv og testament?

– Dette gir livet mening

Fra Elfenbenskysten til stua i Svelvik: Minnene fra Afrika er nå i ferd med å få en prislapp.

De fleste av oss ville blitt vemodige. Men ikke Torild.

– Nå er både min mann og tvillingsøster død, og jeg har ingen etterkommere. Det jeg har tenkt, er at jeg må handle nå, mens jeg ennå kan. Jeg må sørge for at verdier som ved skjebnen har ramlet ned i hodet på meg, nå kommer kvinner og barn til gode.

Torild har en stor samling afrikansk kunst fra sine reiser.

– Hvorfor akkurat UNICEF?

– Noe som fengsler meg med UNICEF, er at de tar grep i felten. Det er ikke bare høytsvevende idealer og ideer. De virkelig ser kvinner og barn, og de makter å hjelpe dem helt konkret. De gir kvinner helsehjelp når de er gravide og får barn, og sørger for at jenter får gå på skole. Jeg har vært på innsiden – og jeg har vært i felten – og jeg syns det er en helt fantastisk organisasjon.

Så blir Torild blank i øynene.

– Det er sterkt å vite at denne engasjerende kunsten rundt oss, dette huset, mine verdier, kan gi kvinner og barn en håndsrekning. Det gir livet mitt mening.

– Er du håpefull for fremtiden?

– Jeg har aldri vært noen stor optimist. Men uansett om du tror det går eller ikke, så må du stå på og ta sjansen, du må prøve. Hvis ikke skjer det i hvert fall ikke noe, sier hun og ler.

Finn ut hvordan din kamp kan fortsette

Unicef