Rapporter fra krig handler ofte om tall, statistikk og regnskap. Men bak tallene om barn med krigsskader finnes det historier som fortjener å bli hørt.

Saja

– Jeg er redd for å være alene, fordi da husker jeg hvordan jeg ble skadet, og hvordan vennene mine og broren min døde. Da blir jeg trist og redd, sier Saja stille.

Hun er tretten år. Halve livet har vært preget av krig. Likevel smiler hun når hun forteller om minnene sine. Før krigen. Før bombene. Før de fire bestevennene hennes og broren ble drept. Før hun mistet beinet i det samme bombeangrepet.

Hverdagen i et krigsherjet Syria er vanskelig. Og det som allerede er problematisk kan synes umulig for dem med krigsskader og funksjonshinder.

Men ikke for Saja. Hennes viljestyrke, mot og motstandskraft mot krigens ødeleggelser er formidabel. Krigen tok kanskje beinet hennes, men drømmen om å bli turninstruktør er like sterk, kanskje enda sterkere enn før.

UNICEF sommer kampanje nedsatt funksjonsevne
EN PAUSE FRA VIRKELIGHETEN: Jeg elsker fotball. Når jeg spiller fotball føler jeg ikke at jeg har mistet noe i det hele tatt, smiler Saja.

Derfor fortsetter hun å gå den lange veien til skolen hver eneste dag. Selv om hun blir sliten. Derfor står hun grytidlig opp for å gjøre leksene sine, siden det ikke finnes verken elektrisitet eller lamper til å gi leselys om kvelden. Derfor fortsetter hun å spille fotball og trene gymnastikk. Fordi fremtidsdrømmen er det som gir henne drivkraft og pågangsmot.

– Jeg elsker fotball. Når jeg spiller fotball føler jeg ikke at jeg har mistet noe i det hele tatt, smiler Saja. Og skynder seg å legge til:

– Uansett hvor vanskelig ting er så vil jeg fortsette å gå på skolen. Fordi jeg vil oppnå drømmen min. Hvis jeg ikke tar en utdannelse, hvordan skal jeg da oppnå drømmen min?

> Les også: Kristin Oudmayer (Fagansvarlig for oppvekst og inkludering): - Drømmer gir deg et friminutt

BLi UNICEF-fadder og hjelp barn som Saja

Batoul

 

Det er fredag. Batoul er ute og går en tur i sitt nye nabolag sammen med foreldrene og de tre brødrene sine. For ett år siden flyktet hun med familien fra hjemmet sitt i Øst-Aleppo. Nå bor de hos besteforeldrene i den vestlige delen av byen, og prøver å tilpasse seg sin nye hverdag.

Men akkurat denne fredagen skal livet, som allerede er snudd på hodet, atter ta en ny vending.

Noen skyter. Skrik. En granat eksploderer. Stillhet.

Stillhet.

Batoul begraves under en haug av grus og bygningsrester.

I fem dager kjemper legene for å redde kroppen til den lille jenta. Hun har alvorlige skader på begge beina og den ene armen.

Men Batoul er heldig, legene greier til slutt å redde beina hennes. Det er verre med armen.

Hele hånden må amputeres.

UNICEF sommer kampanje nedsatt funksjonsevne
MINNENE: "Jeg husker det som om det var i går" - forteller Batoul (10). Her utenfor skolen sin.
Jeg ønsket så inderlig å tro på legene som sa at familien min ble behandlet på et annet sykehus.

Men innerst inne visste jeg at de var borte

Batoul våkner på sykehuset med hele kroppen surret i bandasjer.

– Jeg ønsket så inderlig å tro på legene som sa at familien min ble behandlet på et annet sykehus. Men innerst inne visste jeg at de var borte, forteller Batoul. Stemmen hennes skjelver. Men blikket er fast.

Hun er blitt ti år. Den fredagen mistet hun ikke bare høyrehånden, men også begge foreldrene sine og de to eldste brødrene.

Veien tilbake har vært tøff. Det tok fem operasjoner og 18 lange måneder før Batoul kunne gå igjen. Men den lille jenta har hele tiden nektet å gi opp.

Drømmen hennes er å utdanne seg til barnelege. Og nå er hun tilbake på skolen.

– Jeg vil hjelpe andre barn som blir skadet. Jeg vil ikke at de skal ha det så vondt som jeg hadde det, sier hun med glitrende øyne og et stort smil fullt av håp.

Bli UNICEF-fadder i dag

Bashar

Det er en kald januardag i Øst-Aleppo, 2017. Bashar er en glad gutt, som til tross for at halve livet har vært fylt med krig fremdeles synger, løper og leker. Nå er han ute og leker i gaten.

En snikskytter sikter mot Bashars hode, og trekker av.

Bashar blir liggende på bakken i en time uten å røre seg.

Kulen har gått inn i venstre øye, fortsatt gjennom det høyre og videre ut av hodet hans. Men han lever. I fire dager ligger han på sykehuset uten at foreldrene hans vet hvor han er. Når han forlater sykehuset er Bashars verden blitt mørk.

– Ulykken forandret livet mitt. Jeg satt timesvis foran huset og bare lyttet til andre barn som lekte i gatene. Jeg følte meg helt alene og ville bare dø, forteller Bashar.

Min drøm er at resten av verden stopper denne krigen som tok øynene mine
Bashar (12)

Nå har han funnet lysglimt i tilværelsen i et barnesenter i nærheten som er drevet av UNICEF. Der har over 140 000 barn og mødre i Aleppo fått traumebehandling.

– Det jeg liker best med barnesenteret er lydene av alle barna som leker, løper, snakker og synger. Der glemmer jeg mine egne problemer og minnene fra da jeg ble skutt, sier han og legger til:

– Min drøm er at resten av verden stopper denne krigen som tok øynene mine. Det hadde gjort meg så takknemlig.

UNICEF-personell jobber ustoppelig for å hjelpe barn som Bashar å håndtere psykososiale traumer som de fleste av oss ikke kan forestille oss. Bashar er en helt annen gutt i dag, etter å ha tilbrakt tid på et av barnesentrene som er drevet av UNICEF. Der har over 140 000 barn og mødre i Aleppo fått traumebehandling. Og selv om Bashars verden ble mørk, er det nå tent et lys – en drøm om en fremtid for landet og folket hans.

Hjelp barn som Bashar ved å bli UNICEF-fadder i dag! Klikk her

Hanaa

Da våpenhvilen bryter sammen og bombene begynner å regne over Øst-Aleppo i september 2016, er åtte år gamle Hanaa en av dem som får kjenne det på kroppen. Høye bygninger og hele gater blir utslettet. Dronebildene etterpå viser flere meter dype kratere. Kjellerne, der folk vanligvis føler seg trygge, er lagt i grus. Fra kilder inne i byen blir det meldt om raketter så kraftige at de lager rystelser som minner om jordskjelv.

Det er midt oppi dette brennende og eksploderende helvetet Hanaa befinner seg.

UNICEF sommer kampanje nedsatt funksjonsevne
ENDELIG TILBAKE PÅ SKOLEN: Hanaa (8) mistet funksjonsevnen i begge beina etter at en bombe eksploderte. I månedsvis klarte ikke den lille, traumatiserte jenta å snakke med noen. Nå er hun endelig tilbake på skolen med drømmen om å bli fysioterapeut.
Drømmen min er å bli fysioterapeut og hjelpe barn som meg selv
Hanaa (8)

Etter ti dager på sykehuset kan ikke legene gjøre mer. Hanaa har fått så store skader på ryggraden at hun ikke kan gå – kanskje aldri mer.

I månedsvis klarer ikke den lille, traumatiserte jenta å snakke med noen. Ikke med foreldrene. Ikke med søstrene. Hun er livredd og nekter å forlate huset.

I tre måneder ligger hun og kjemper med seg selv. Skolen er hun borte fra i et helt år.

Men så, sakte men sikkert, vender smilet og livet tilbake til Hanaa.

Frivillige sosialarbeidere tar henne med til et barnesenter drevet av UNICEF. Der får hun psykososial oppfølging og hjelp til å håndtere den nye tilværelsen.

I dag er hun tilbake på skolen, får fysioterapi tre dager i uken. Og dag for dag, steg for steg, går det stadig litt bedre.

– Drømmen min er å bli fysioterapeut og hjelpe barn som meg selv, forteller Hanaa. Og legger til:
– Men den aller største drømmen er at det blir fred i landet mitt igjen.

Abdallah

Året er 2016. Det blodigste året for den syriske befolkningen. Og det verste året for barn i den til da fem år lange krigen.

Åtte år gamle Abdallah er sammen med søsteren og faren sin da det det smeller i en granat fra en bombekaster. Søsteren og faren klarer seg. Men Abdallah blir truffet og får en alvorlig skade i ryggen som gjør ham delvis lam.

Han kan ikke stå oppreist på egen hånd, og legene er usikre på om han noensinne vil kunne gå igjen.

Når Abdallah kommer ut fra sykehuset holder han seg inne i syv måneder.

Familien, som forlot hjemmet sitt fire år tidligere, flykter på ny når kampene i Øst-Aleppo herjer som verst, og søker ly på en togstasjon.

Når de til slutt våger seg tilbake til sitt gamle nabolag finner de kun rester av det nedbrente og ødelagte hjemmet sitt.

Se historen til Abdallah her:

 

Nå har Abdallah blitt ti år. Han holder seg oppreist ved hjelp av et gåstativ. Beina er stive og rare, men blikket er fast og smilet er fullt av håp. Han mistet et helt år på skolen, men nå er han tilbake i klasserommet. Han har lært at livet er skjørt, likevel er fremtidsdrømmen sterk.

– Når det er fint vær bruker jeg gåstativet. Da bruker jeg tretti minutter til skolen. Hvis det regner tar jeg rullestolen. Da tar det ti minutter. I begynnelsen kunne jeg ikke gå i det hele tatt. Men så fikk jeg fysioterapi hjemme. Etter hvert klarte jeg å komme meg til terapeuten på egen hånd, forteller han stolt.

Det forsiktige smilet blir tydeligere.
– Jeg drømmer om at jeg en dag kan gå igjen. Og når jeg blir voksen, da skal jeg bli lege!

> Les også: Norske Helenas historie: Sekundene som forandret alt

UNICEF sommer kampanje nedsatt funksjonsevne
KJEMPER: Abdallah holder seg oppreist ved hjelp av et gåstativ. Beina er stive og rare, men blikket er fast og smilet er fullt av håp.

UNICEF er tilstede for de mest sårbare barna

UNICEF-personell jobber ustoppelig for å hjelpe barn som Batoul, Bashar, Saja, Hanaa og Abdallah å håndtere psykososiale traumer som de fleste av oss ikke kan forestille oss. På barnesentrene sine har 140 000 barn og mødre i Aleppo fått traumebehandling.

I tillegg er UNICEF tilstede over hele Syria og hjelper barn tilbake til skolene ved å støtte familiene med skolesekker, skolebøker og undervisningsmateriell. Og med UNICEF-støttede spesialprogrammer kan barn som dem du nettopp har fått møte, barn som har mistet år med skolegang, ta igjen sine jevnaldrende på halvparten av tiden.

Dette er et langsiktig arbeid som krever aktiv innsats over lang tid. Men det gjør at Batoul og Saja og alle andre som dem, kan fortsette å drømme om en lys fremtid for seg selv og for landet sitt.

Bli UNICEF-fadder i dag!

Unicef