Noen små sekunder kan endre hele fremtiden – alle håp og drømmer. Slik det gjorde for to jenter i to forskjellige land. Helena bor heldigvis i Norge. Saja bor i Syria.

Det rautes et mangestemt og høytlytt "halloooo" i det vi svinger inn på gårdsplassen hos familien Grinaker Paulsen i Skogbygda, helt på grensen mellom Akershus og Hedmark. Rundt 70 kyr av typen Charolais er velkomstkomité i glovarmen.

Utenfor huset venter en ny velkomstkomité: ti år gamle Helena, mamma Monica og pappa Roger. De byr på kaffe, boller og kaker, og Helena får valget mellom Farris eller brus

-Du svarer jo ikke Farris når du får tilbud om brus, fastslår Helena skråsikkert og med et lurt smil. Så klatrer hun opp på stolen og trekker beina innunder seg. Bein av stål.

UNICEF sommer kampanje nedsatt funksjonsevne
FREMOVER: Helena mistet beina da hun var to år gammel, men med hjelp av proteser og en enorm ståpåvilje kommer tiåringen seg frem hvor det måtte være. Her mater hun noen av familiens totalt rundt 70 kyr.

Et nytt liv

Med unntak av tropeheten er det en helt alminnelig julidag når vi treffer Helena og familien. Vi skal spole tilbake til det som begynte som en helt vanlig desembermorgen i 2010.
Det er gjort på et øyeblikk. Et øyeblikk som skal endre hele livet til Helena og familien hennes. For de nærmeste dagene skal det meste gå galt og få fatale konsekvenser. Helena kommer seg først raskt, men en sykehustabbe fører til at det på et tidspunkt står om liv for den lille jenta.

Datoen er 7. desember, klokken er et sted mellom 07 og 07.30. Tvillingparet Helena og Henrik er to år gamle og skal snart i barnehagen. De skal bare spise litt grøt før de drar, men aller først vil de hjelpe til med å røre i gryten. Helena klatrer opp på en krakk. Henrik etter. Helena faller og griper etter noe å holde seg i. Hun får tak i den glohete grøtgryten, som faller med henne, og treffer henne over skuldre, ryggen og høyrearmen.

Julen går, året blir nytt. Januar passerer. Februar likeså. Når Helena endelig kommer hjem, har hun hatt opphold på flere sykehus enn mange av oss er innom i løpet av et helt liv. Ahus, Ullevål, Haukelands avdeling for brannskadde barn, og deretter Ullevål igjen. Begge føttene hennes er amputert etter en blodforgiftning. Det høyre rett ved kneleddet. Det venstre på låret.

UNICEF sommer kampanje nedsatt funksjonsevne
ØYEBLIKK SOM ENDRER ALT: Sommeren for åtte år siden hadde Roger og Monica Grinaker Paulsen et friskt tvillingpar på to år. Under et halvt år senere skulle en av dem, Helena (10), sveve mellom liv og død, og miste begge beina sine.

Så skal de hjem til et annerledes liv. En helt ny verden venter på familien. Samtidig må de forsøke å finne normalitet – de har jo en frisk sønn som også skal ivaretas.

Men hvordan går man videre når alle fremtidsutsikter plutselig ser helt annerledes ut? Hvordan tilpasser man seg helt ny virkelighet?

– Du må bare, du har ikke noe valg, sier Roger og Monica.

De hadde vært føre var, og sørget for at kommunens apparat sto parat. At fysio- og ergoterapeuter ventet. Rullestoler, proteser. Tilpasninger i huset, utenfor huset. Salg av campingvognen.

– Det endrer alt! Du må tenke alt nytt.

Bombene tok Sajas bein

I Aleppo nord i Syria sitter Saja. Hun har noen av de samme utfordringene som Helena. Hun mistet benet da en bombe traff huset hennes. Saja er tretten år, men halve livet har vært preget av krig. Likevel smiler hun når hun forteller om minnene sine. Før krigen. Før bombene. Før de fire bestevennene hennes og broren ble drept. Før hun mistet beinet i det samme bombeangrepet.

– Jeg er redd for å være alene, fordi da husker jeg hvordan jeg ble skadet, og hvordan vennene mine og broren min døde. Da blir jeg trist og redd, sier Saja stille.

Hverdagen i et krigsherjet Syria er vanskelig. Og det som allerede er problematisk kan synes umulig for dem med krigsskader og funksjonshinder. Men ikke for Saja. Hennes viljestyrke, mot og motstandskraft mot krigens ødeleggelser er formidabel. Krigen tok kanskje beinet hennes, men drømmen om å bli turninstruktør er like sterk, kanskje enda sterkere enn før.

"Jeg elsker fotball. Når jeg spiller fotball, føler jeg ikke at jeg har mistet noe i det hele tatt", smiler Saja (13). Hun drømmer om å bli turninstruktør en gang i fremtiden.

Derfor fortsetter hun å gå den lange veien til skolen hver eneste dag. Selv om hun blir sliten. Derfor står hun grytidlig opp for å gjøre leksene sine, siden det ikke finnes verken elektrisitet eller lamper til å gi leselys om kvelden. Derfor fortsetter hun å spille fotball og drive turn. Fordi fremtidsdrømmen er det som gir henne drivkraft og pågangsmot. 

Saja var bare seks år da krigen brøt ut. Hennes kjæreste eiendel er protesen. Selv om det er vanskelig, kan hun fremdeles spille fotball med vennene sine takket være den. Og drømmen om å få bli med i OL kan fremdeles leve. 

– Jeg elsker fotball. Når jeg spiller fotball føler jeg ikke at jeg har mistet noe i det hele tatt, smiler Saja. Og skynder seg å legge til: 

– Uansett hvor vanskelig ting er så vil jeg fortsette å gå på skolen. Fordi jeg vil oppnå drømmen min. Hvis jeg ikke tar en utdannelse, hvordan skal jeg da oppnå drømmen min? 

Drømmer om å løpe

– Hadde vi ikke bodd i Norge, hadde vi aldri fått muligheten til å prøve noe sånt
Roger Grinaker Paulsen

Gresset i Skogbygda er delvis brunsvidd av solen, så tørt at det knaser. Helena løper inn og henter solbriller. Hun beveger seg lynraskt på protesene. De første hun fikk – de hun lærte seg å gå igjen med – var «Hello Kitty»-mønstret. Helena var raskt på beina igjen etter at hun kom hjem. Selv husker hun heldigvis ingenting av verken ulykken, sykehusoppholdet eller tiden rett etter. Eller «Hello Kitty»-protesene, for den del.

– Er det rart å tenke på at du en gang gikk på egne bein?
– De må ha vært veldig små, sier tiåringen lattermildt.

– Dette hadde vært mye tyngre hvis det hadde skjedd i et krigsrammet land. For her er det mye Helena kan bli med litt tilrettelegging.

Men han vet også at det er mer enn tungt nok å være avhengig av hjelpemidler her i Norge. For eksempel trengs det tilpasninger, for Helena er bare ti år gammel, og skal vokse i mange år fremover. Det krever stadig nye proteser – og nye ting å lære. Hvert nye protesesett setter jenta to hakk tilbake.

– Helena blir mer sliten enn andre. En lege sa en gang at hun bruker 280 prosent mer oksygen enn oss andre. Vi merker godt at hun blir sliten av å gå med proteser, forteller pappa Roger.
– Men jeg har dem på fra jeg står opp og helt til jeg legger meg, understreker Helena.

> Les også: "Drømmer gir deg et friminutt"

UNICEF sommer kampanje nedsatt funksjonsevne
FULL FART: Tvillingbror Henrik hjelper Helena med å få skikkelig sprett på trampolinen.

Helena er uten tvil en som står på, som ser muligheter der andre ser begrensninger, og som ikke lar handikapet begrense henne.

– Hva skal du gjøre når du blir stor?
– Jobbe i barnehage, kommer det lynraskt fra Helena. Som mamma. Helena tviler ikke. Dveler ikke.

Kontrastene blir kanskje ekstra store når man har en tvillingbror som kan løpe, spille fotball, hoppe på trampoline. Alt det vi med friske bein ikke tenker over at vi kan gjøre. Helena vet hva hun skulle gjort hvis hun hadde hatt sine egne bein.

– Jeg ville løpt! Før hadde jeg sånne hoppebein som jeg kunne løpe med.
Som Blade Runner, forklarer pappa.

– Hadde vi ikke bodd i Norge, hadde vi aldri fått muligheten til å prøve noe sånt, legger han til.

Roger vet at de er heldige som bor i et land som har penger og system til å sørge for at de med handikap får det utstyret de trenger for å leve et så normalt liv som mulig.

Bli UNICEF-fadder i dag!

Forskjeller og muligheter

Likevel bekymrer pappaen seg for fremtiden. Drømmene for Helena og Henrik, som hadde et helt likt utgangspunkt, er forskjellige.
– Det er ingen tvil om at det blir vanskelig for henne, for det må tilrettelegges på alle mulige måter. Jeg tenker veldig mye på det. Det er ikke veldig mange yrker hun kan utføre. Hva skjer den dagen hun ikke har bein på og må kjøre rullestol?

Tvillingbroren Henrik og lillesøster Heidi kan bli hva de vil. Mulighetene er mer begrenset for Helena, påpeker Roger.

– Hun kan aldri ta over gården. Eller, hun kan jo, men jeg ser ikke for meg at hun driver med kjøtt i fremtiden.

Det er vanskelig å komme utenom øyeblikkene hvor de tenker på hvordan hverdagen ville vært hvis ulykken ikke hadde skjedd. Også Henrik kan tenke på det, og si «da kunne vi gjort mange ting sammen».

Helena er kanskje den som tenker minst på det som kunne vært.

Helena er kanskje den som tenker minst på det som kunne vært. Hun fôrer kyrne, farer av gårde på sykkel, et spesiallaget wakeboard eller river av seg protesene og hopper i vei på trampolinen. Helena gir seg aldri, selv om det finnes mange aktiviteter hvor forskjellen på henne og vennene blir tydelige.

– Det er forskjell. Sånn som da vi skulle få godteri på døra. Kaja (en venninne) ventet på meg, fordi de andre jentene løp, sier Helena om «knask eller knep»-runden i fjor høst.
– Men kan hun ikke være med, så finner hun på en annen aktivitet, sier mamma Monica.

Mange av vennene spiller fotball og håndball, idretter det er vanskelig for Helena å delta i. Men hun er med i skiløypen, på hesteryggen og i svømmebassenget. Hun fungerer så normalt at foreldrene igjen har kjøpt campingvogn, som sommerferien skal tilbringes i. En helt vanlig campingvogn, uten handikaptilpasninger.
– Hun fungerer så normalt at det ikke er nødvendig, sier Roger.

UNICEF sommer kampanje nedsatt funksjonsevne
AKTIV: Helena lar seg ikke begrense, og vil helst være med på alle mulige aktiviteter. Hjemme veksler hun kjapt mellom triksing på et spesiallaget wakeboard, hopping på trampoline og lynraske sykkelturer rundt på gårdsplassen.

Snart skal Helena få nye proteser som hun kan vasse med, perfekt til den glohete sommeren. For dét har hun også drømt om å få gjøre. Og selv om drømmer kan knuse på ett eneste uheldig sekund, sånn som de gjorde 7. desember 2010, kan de finne en ny retning og gå i oppfyllelse.

I hvert fall for Helena og alle oss andre som er så heldige å bo i Norge.

Men ikke alle har de samme tilbudene som vi tar for gitt i Norge. Hver måned skades 30.000 mennesker i krigshandlinger i Syria. Ved å bli UNICEF-fadder kan du bidra til at barn som Saja kan få behandling, oppfølging og skolegang, slik at de kan nå sitt fulle potensial.

STØTT UNICEF SITT ARBEID

Unicef