Du er her:

Unicef

Raushet til å se bakenfor

Raushet til å se bakenfor
Vi har alle møtt ham. Den ufordragelige guttungen som bråker og ødelegger. Tør du se bakenfor? spør generalsekretær Bernt Apeland og avtroppende Barneombud, Reidar Hjermann.
Vi har alle møtt dem. Den ufordragelige guttungen som bråker, banner og ødelegger. Han som foreldre kvier seg for at egne barn skal være sammen med. Vi har også sett den unnvikende jenta med nedslått blikk som bærer med seg et usynlig, men likevel så tydelig skilt med påskriften: ”ikke bry meg!”. Vi husker dem fra vår egen barndom, og vi ser dem også i dag; barna som fomler med å være en del av helheten på en trygg og levende måte. Barna som avviser oss, og barna som ingen orker å like.
Barn er ikke vanskelig, barn har det vanskelig
Når barn lever med uro, utrygghet, svik eller overgrep, brukes barnets krefter på tilpasning og mestring av livet, fremfor blomstring og livsglad utforskning. Både det som skjer hjemme, på skolen og det som skjer inne i barnet selv skal håndteres. Og det gjøres ikke lett alene. Derfor er det synd når nettopp det blir resultatet av alt som er vanskelig: Barnet blir alene og utenfor, fordi voksne ikke tar seg bryet med å se hva som ligger bak det barnet sier og gjør. I stedet er mange voksne raske til å finne ”gode” grunner til hvorfor det ikke kan være med i fellesskapet. Ikke sjelden kan man høre voksne si: ”Ikke rart ingen vil leke med ham, han er jo så urolig og ødelegger for alle de andre”, eller ”hun er skikkelig uoppdragen – hun verken hilser eller takker”.
Og det er nettopp der det starter. Nesten alt du tror du ser, handler om noe du ikke ser, og som kanskje ingen andre kjenner til. Bakenfor bråket eller den stille, avvisende masken finnes det et menneske av kjøtt og blod. Langt der inne er det et barn som mest av alt ønsker å være en del av fellesskapet. Et barn som vil bli likt. Et barn som ønsker å være som de andre, men som ikke har de beste forutsetningene for å klare det.
Én som bryr seg kan være nok
En ung gutt som får mye negativ oppmerksomhet fra omgivelsene, sa dette : “Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som kan utgjøre en forskjell – noen som får meg til å føle det annerledes? Tenk om noen av dem som egentlig vet at jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det, at de tåler svaret mitt og at de tåler meg? Kanskje det skjer en dag.”
Du som er voksen og ser barn i dine omgivelser som strever med å passe inn, skal ikke være redd for å stoppe opp, stille spørsmål og på den måten vise at du ser dem. Av alle de barna og ungdommene vi i UNICEF og Barneombudet snakker med, forteller mange om en oppvekst preget av mobbing, omsorgssvikt, vold og andre overgrep. Felles for nesten alle, er at de forteller at det var mange som visste hva som foregikk og som reagerte på atferden deres, men at ingen gjorde noe med det. Dessverre er det altfor få som opplever at noen stiller direkte spørsmål som kan hjelpe dem til å fortelle. Men for dem som opplevde at en voksen satt seg ned, stilte noen gode spørsmål og gav av sin tid, er svaret nesten alltid det samme: Det gav meg håp om at livet kunne bli bedre, og gjorde at jeg følte meg sett.
Ingen barn blir bøllefrø helt av seg selv; det skal noen vanskelige livshendelser til for å bli en som folk avviser. Det ligger nedfelt i oss alle; har vi opplevd nok skuffelser og avvisninger av viktige personer i livet, gjør vi heller jobben selv. Vi avviser, fordi det tross alt oppleves bedre enn selv å bli avvist.  Andre reagerer med enda mer frustrasjon og sinne fordi ønsket om å bli inkludert er så uendelig sterkt, og fordi ingen tar seg bryet med å se hvor morsomt, spennende og kjærlig barnet bak den utfordrende atferden er.
Som en jente sa det: ”Det er bare jeg som kan klare det, men jeg klarer det ikke alene”. Og slik er det; ingen barn klarer seg alene, og alle barn trenger å bli anerkjent. På vegne av alle barn i Norge, ønsker vi oss rause voksne som tør å se bakenfor, og som gir litt av sin tid for å skape trygge, gode løsninger slik at alle barn kan føle seg inkludert i fellesskapet.
Det er ikke så mye som skal til. Én som bryr seg kan være nok.
PS. Dette innlegget står på trykk i flere av landets region- og lokalaviser i kampanjeperioden til "Elsk meg!"