Du er her:

Unicef

Hun er den som ser bakenfor

Hun er den som ser bakenfor

Hun klemmer meg og forteller alltid at alt kommer til å gå bra, og hun forteller meg hvor glad hun er for at jeg kom i klassen hennes, forteller jenta på 14.

Det hele begynte for meg  da jeg var rundt syv-åtte år. Pappa har alltid slitt med drikking og depresjon. Han har alltid vært en helt annen type en alle andre. Han er veldig inne i seg selv og er en ekstremt følsom person, og det går ofte utover de rundt han.

Da jeg var åtte år skilte mamma seg fra pappa fordi hun ikke orket å bo sammen med han mer. Han var rett og slett for mye. Alt for mye. Siden da har jeg bodd annenhver uke hos mamma og pappa. Hver uke jeg har vært hos pappa har vært tøff, og noen ganger har han drukket seg så full at han har slått meg eller truet meg. Og hver gang har jeg blitt redd. Men jeg har aldri turt å si noe til noen. Og i starten av skoleåret begynte ting å bli verre. Jeg begynte å bli reddere og pappa begynte å drikke mer. Og han slo meg mer. Jeg sov dårlig, slet med å komme meg på skolen om morgenen, orket ikke finne ordentlige klær eller sminke meg. Jeg så ut som et vrak, og det var vel det jeg var.

Og det har aldri vært lett på skolen heller. Siden femteklasse har jeg blitt mobbet for hvordan jeg ser ut og hvordan familien min er. Noen ganger er det på grunn av musikken jeg hører på. Og noen ganger har de slått meg, sparket meg og spyttet på meg. Jeg har fortsatt merke i ansiktet etter det var en gjeng med eldre gutter som slo meg ned i grusen og sparket meg i ansiktet. Men jeg har tre-fire ordentlige venner på skolen min, og de støtter meg og liker meg for den jeg er. De er den eneste grunnen til at jeg klarer skoledagene. Og læreren min. Hun vet om alt og forstår meg og er nesten som en ekstra mamma for meg. Hun er ekstremt omsorgsfull og kjenner meg så å si bedre enn jeg kjenner meg selv. Hun ser det på meg med en gang jeg er mer trist enn vanlig og hun kan se om det har skjedd noe eller om det bare er en dårlig dag. Hun tar utrolig mye hensyn til meg når vi har timer med henne og lar meg gå ut av timen om jeg er sliten. Jeg kan alltid fortelle henne ting jeg ikke klarer å prate om face-to-face med noen andre. Hun klemmer meg og forteller alltid at alt kommer til å gå bra og hun forteller meg hvor glad hun er for at jeg kom i klassen hennes.

Jeg føler meg trygg med henne i nærheten, men på en veldig annerledes måte. Det er vanskelig å forklare. De dagene hun ikke er på skolen blir jeg kjempenervøs og føler meg ikke tilstedet i det hele tatt. Hun er nok den eneste grunnen til at jeg ikke har byttet skole, eller har planer om å gjøre det. Hun er liksom den ene som virkelig ser bakenfor og forstår meg.

Jente 14 år.

Hjelp oss å dele kampanjen "Elsk meg!", slik at flere barn blir sett, akseptert og inkludert  i fellesskapet:  Til kampanjesiden på Facebook.  Eller del lenken Den Ene