Du er her:

Unicef

Han møtte Trines utrygghet

Han møtte Trines utrygghet
Trine var stille, så stille og redd at hun kunne briste i gråt hvis hun måtte lese høyt. Den unge læreren forsto at også stillhet er en form for kommunikasjon. Han ble hennes Den Ene.

Den vevre kvinnen finner stien som fører oss inn i Bøkeskogen i Larvik. Hun er 40 år, men tallene har ikke funnet feste i henne. Kanskje er det henne, bøkeskogen i Larvik kroner, hun som gjennom å gi ut bok bringer historien om vold og barnets frykt frem i lyset. Boka, ”Lyspunktet – når volden tar slutt” er fersk fra presseriet når vi møter henne og var handelen fra medio juni 2012.

- Min barndom var preget av redsel og utrygghet. Jeg var vitne til vold i hjemmet med grov vold fra jeg var 0- 8 år, forteller Trine.

Heldigvis opplevde hun å møte mennesker som ga den vesle kroppen pauser.

Han så henne Skolen ble et fristed for Trine. Et sted hun kunne senke skuldrene og finne ny energi. Læreren var den som så henne og ga henne trygghet i kraft av å være seg selv.

- Jeg var et stille og innesluttet barn, forteller hun.

Læreren lot henne slippe å snakke høyt i klassen. Han bare satte seg ned ved pulten og hørte henne lese. Det var andre barn i klassen som heller ikke ville snakke høyt. Han forsto og tok barna på alvor. Han var like omsorgsfull mot alle og likte å være sammen med barna ute.

- Han presset meg aldri om han så jeg var utrygg i klassen, smiler hun.

Det førte til at hun lærte å lese og skrive akkurat som de andre. Tryggheten han ga ved å se hennes utrygghet gjorde at hun ble skoleflink. I voksen alder har hun tatt kontakt med læreren og fortalt hvor mye han betød for henne.

Han fortalte at han ikke var klar over hvor viktig han var den gangen og slik er det ofte, sier Trine; at noen er den ene uten å vite det.

Hjemmesituasjonen Som barn levde Trine i konstant frykt. Hun forteller hvordan faren tvang moren hennes til å gjøre ting hun ikke hadde lyst til.

Boken skildrer blant annet en episode hvor moren er sliten og lei. Hun blir sittende i bilen for å samle seg før hun går inn hos svigerforeldrene. Det skal hun få svi for på vei hjem.

”Et skjevt treskilt står stemplet i bakken, ”søppelplass” står det skrevet med malte, sorte bokstaver. Han skriker til mamma om at hun skal forklare den dårlige oppførselen sin, mamma stammer fram at hun ikke liker å bli presset til noe hun ikke vil. –Din jævla sugge, jeg skal faen meg drepe deg og dumpe deg her, det er her sånne som deg hører hjemme! Ser du den skråningen der? Ned dit skal du”.

Vi kan lese hvordan faren klemte begge hendene om mammas hals og Trine, som normalt ikke lagde lyd, avverget volden ved å rope så høyt hun kunne. Fortellingen skildrer en liten kropp som var i konstant alarmberedskap, som nesten ikke sov om natten og som avbrøt lek for å beskytte mamma og holde vakt.    

Bevisst Trine er i dag gift og mor til fire barn. Hun forteller at det er viktig for henne å gi sine egne barn trygghet og et åpent hjem. Det forklarer hun med at hun selv ikke hadde venner inne når faren kom hjem.

- Jeg har også gitt dem trygghet med mye tilstedeværelse, forteller hun.

Hun har også vært bevisst på at hun vil gjøre noen for barn og har i voksen alder realiserte drømmen og tatt utdanning som barnepleier. Det var en drøm hun hadde hatt siden hun var barn. Allerede som 6 år gammel fortalte hun at hun ville bli barnepleier for å hjelpe de forsvarsløse barna.

Hun har tatt en pause i jobben for å realisere boken, men til høsten ønsker hun seg tilbake til jobb som Barnepleier. Parallelt skal hun holde foredrag og promotere boken.