Kultur og mangfold

Den ene: kultur og mangfold. Logo
portrett Zemir Popovac

Zemir Popovac

Psykologspesialist

Hvordan legge til rette for å ivareta psykiske helse hos barn og unge med en annen kulturell eller etnisk bakgrunn?

Det viktigste vi skal huske på er at alle barn, uansett deres kulturelle og etniske bakgrunn, har de samme utviklingspsykologiske behovene, nemlig behov for tilknytning og tilhørighet.

Uansett hvor i verden vi fødes, er vi relasjonelt avhengige av hverandre. Utvikling av selvopplevelsen, altså hvordan vi lærer å oppleve oss selv som og hvordan vi forholder oss til våre følelser og behov, alt dette utvikles i relasjoner til andre. Vi kan si at vi fødes med følelser, men uten medfødte ferdigheter til å regulere eller forstå følelsene. Disse ferdighetene utvikles gjennom samspill med andre.

Hva kan vi gjøre for å ivareta foreldre og omsorgspersoner?

En av de første tingene vi skal tenke på når vi spør «hvordan tilrettelegge for å ivareta barns psykiske helse», er å se hva vi kan gjøre for å ivareta foreldre og omsorgspersoner slik at de kan være psykologisk tilgjengelige for barna, at de kan være i stand til å gi barna god omsorg.

Å være forelder er en rolle der de aller fleste vil oppleve å møte på sin utilstrekkelighet og maktesløshet. Dette betyr ikke at man gjør en dårlig jobb som forelder. Å ha et nettverk rundt seg, om det er storfamilien, venner som bryr seg eller kollegaer på jobb, kan derfor være en viktig støtte. Andre vil i perioder trenge noe mer, kanskje foreldreveiledning.

Poenget er, som det heter i ordtaket, at «det kreves en landsby for å oppdra et barn». Uavhengig av deres kulturelle bakgrunn, vil alle familier ha et behov for å føle seg som en del av et større felleskap.

«Det kreves en landsby
for å oppdra et barn.»

Jente holder på skuldrene til mann

Vennskap og inkludering

Det andre vi husker på når vi tilrettelegger for god helse hos barn, er at den beste bufferen mot psykisk uhelse er vennskap! Barn trenger andre barn.

De trenger å være i relasjon til hverandre, leke, utforske, dele og utfordre hverandre. Aktiviteter, både organiserte og frie, der barn er sammen, leker og gjør ting sammen, der de oppdager, opplever og skaper ting sammen, og der de samarbeider og lærer seg å ta hensyn til hverandre – alt dette er viktige utviklingsarenaer for barn.

Her kommer vi inn på det viktige ordet inkludering. Skoler, barnehager, idrettslag og foreninger gjør en uhyre viktig jobb med å involvere og inkludere barn i aktiviteter med hverandre.

To gjørmete gutter med fotball

Vennskap og Ekskludering

Når dette om vennskap og inkludering er sagt, skal det også sies at det å innimellom føle seg ekskludert også er en helt vanlig del av livet. Ingen av oss kan unngå dette.

Man opplever at to av vennene deler noe som en selv ikke er en del av, eller at to kollegaer på jobben har bedre kjemi med hverandre enn til en selv. Barn kan oppleve at andre på fotballaget får mer spilletid, eller at læreren oftere siterer en av medelevene enn en selv.

Når barn møter på denne opplevelsen, er det ikke uvanlig at de håndterer den ved å plassere det vonde utenfor seg selv: «læreren liker meg ikke» eller «de andre barna er slemme» osv. Men det trenger ikke å ligge noe vond vilje i de andre – verden er ikke ond eller avvisende av den grunn. Dette er noe alle barn må lære seg å håndtere.

Som voksne har vi en viktig omsorgsoppgave i å bekrefte barnas følelser, men uten nødvendigvis å bekrefte deres virkelighetsoppfatning. Det å anerkjenne redselen til en liten gutt som er redd for spøkelser under senga, men uten å bekrefte at det finnes spøkelse under senga, er til hjelp for gutten til å se at følelser kan være noe annet enn virkelighet, samtidig som anerkjennelse av redselen fjerner skam og angst rundt den. Dette skillet mellom følelser og virkelighet er ikke alltid like enkelt å balansere i, for noen ganger er verden ond og da skal vi reagere, som for eksempel når vi griper inn ved mobbing.

«Ingen av oss kan unngå
å føle seg ekskludert.»

Mor og datter smiler til hverandre

Psykologiske behov for tilknytning og tilhørighet er kulturuavhengige. De gjelder oss alle. Barn er en del av familien og familien er en del av et større system, et sosialt nettverk og et samfunn i sin helhet. Denne relasjonelle avhengigheten som preger oss på alle plan er nettopp det vi må ha i sikte når vi tilrettelegger for å ta vare på barnas helse. Det handler om å støtte foreldre og omsorgspersoner, skape arenaer der barn kan utvikle vennskap og oppleve mestring, inkludere dem i aktiviteter med hverandre og hjelpe dem til å tåle at livet innimellom byr på motgang uten at det nødvendigvis betyr at det er noe galt med dem eller verden rundt dem.

«Behov for tilhørighet er
kulturuavhengige