Barnekonvensjonens historie

Arbeidet med å få egne rettigheter for barn startet i 1924. Her er noen viktige hendelser fram til barnekonvensjonen ble vedtatt i 1989:

1924

Forløperen til FN, Folkeforbundet, vedtar fem artikler om barns rettigheter. De blir en del av ”Genève-deklarasjonen”, som er et sett med regler om menneskers rettigheter.

1946

UNICEF, United Nations International Children’s Emergency Fund, blir dannet for å hjelpe barn i vanskelige situasjoner og å arbeide for barns rettigheter. Siden er navnet endret til United Nations Children’s Fund (FNs barnefond), men forkortelsen er beholdt.

1948

”Genève-deklarasjonen” omarbeides til ”Verdenserklæringen om menneskerettighetene” som blir vedtatt av FN. Den omfatter rettighetene til alle mennesker i verden – både barn og voksne.

1950

Europarådet vedtar ”Konvensjonen til beskyttelse av menneskerettigheter og grunnleggende Frihetsrettigheter”, som bl.a. handler om barns og unges rettsstilling og om undervisning.

1959

FNs generalforsamling vedtar ”Erklæringen om Barnets Rettigheter”. Den innholder 10 artikler som handler om barns rettigheter.

1961

Europarådet vedtar ”Den europeiske Sosialpakt” som bl.a. skal beskytte barn og unge mot å bli utnyttet, for eksempel gjennom barnearbeid.

1966

FNs generalforsamling vedtar to konvensjoner om menneskerettigheter: ”Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter” og ”Konvensjonen om borgerlige og politiske rettigheter”. Begge konvensjonene understreker at barn har en rekke grunnleggende rettigheter.

1971

FNs generalforsamling vedtar en konvensjon om rasediskriminering.

1979

Dette er FNs Internasjonale Barneår. Polen foreslår for FN at det skal lages en egen konvensjon om barnets rettigheter med utgangspunkt i ”Erklæringen om Barnets Rettigheter” fra 1959.

1980

De som jobber med menneskerettigheter i FN, ber en arbeidsgruppe lage et forslag til en konvensjon om barnets rettigheter. Arbeidsgruppen har deltakere fra 43 land.

1983

50 frivillige organisasjoner (såkalte NGOer) som arbeider med saker som gjelder barn, går sammen om å hjelpe arbeidsgruppen med ideer og forslag til barnekonvensjonen.

1989

Den 20. november – akkurat 30 år etter at ”Erklæringen om Barnets Rettigheter” ble vedtatt – vedtar FNs generalforsamling ”FNs konvensjon om Barnets Rettigheter”, som også kalles barnekonvensjonen.

1990

Barnekonvensjonen gjelder fra den 2. september etter å ha blitt godkjent (ratifisert) av 20 land.

1991

Den 8. januar godkjenner (ratifiserer) Norge barnekonvensjonen.

1993

Norge leverer sin første rapport om norske barns situasjon til FNs komité for barnets rettigheter.Komiteen består av folk fra flere land som er eksperter på barns rettigheter. De skal passe på at barnekonvensjonen overholdes.

2000

Det kommer to tillegg til barnekonvensjonen:

  •     Salg av barn og seksuelt misbruk av barn
  •     Barn i væpnet konflikt

2003

Barnekonvensjonen blir en del av norsk lov.

2011

Det blir vedtatt et tillegg til barnekonvensjonen, en såkalt tilleggsprotokoll. Det gir barn som ikke får oppfylt sine rettigheter i landet der de bor, mulighet til å klage til en FNs barnekomité. Flere land har ratifisert protokollen allerede, men Norge er ikke blant dem.