Om barnekonvensjonen

FNs konvensjon om barnets rettigheter ble enstemmig vedtatt av verdens ledere på FNs generalforsamling 20. november 1989. Barn er en sårbar og utsatt gruppe, og selv om alle menneskerettighetskonvensjoner også gjelder barn, så man et behov for en klargjøring av hvordan rettighetene skal anvendes overfor barn. Barnekonvensjonen inneholder dessuten egne rettigheter spesielt myntet på barn. Den gjelder alle under 18 år og under alle forhold - både i krig og fred.

De fire hovedprinsippene i barnekonvensjonen er

  1. ikke-diskriminering
  2. hensynet til barnets beste
  3. retten til overlevelse og utvikling
  4. barnets rett til å uttale seg og bli hørt

I 2000 kom det to tilleggsprotokoller til Barnekonvensjonen; én om barn i krig og én om salg av barn og seksuell utnyttelse av barn.

I 2011 vedtok FNs generalforsamling en tredje tilleggsprotokoll som gir barn som ikke får sine rettigheter oppfylt en individuell klagemulighet til en internasjonal instans. Den er foreløpig ikke signert av norske myndigheter.
Stater som ratifiserer barnekonvensjonen har forpliktet seg til å beskytte og sikre barns rettigheter og stå til ansvar overfor det internasjonale samfunn, representert ved FNs barnekomité. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991.
Høsten 2003 ble barnekonvensjonen med de to tilleggsprotokollene
en del av norsk lov.

FNs barnekomité er en internasjonal gruppe barneeksperter somfølger opp landene som har godkjent konvensjonen. Alle land som ratifiserer barnekonvensjonen, forplikter seg til å rapportere til barnekomiteen; første gang to år etter ratifiseringen, deretter hvert femte år. Rapportene inneholder opplysninger om barns situasjon i landet. I tillegg til myndighetenes rapportblir det ofte sendt inn supplerende rapporter fra organisasjoner og barneombud. UNICEF Norge bidrar aktivt i slike prosesser gjennom sin deltakelse i Forum for barnekonvensjonen. Barnekomiteen utgir også generelle kommentarer med tolkning av enkelte artikler og særlig viktige spørsmål i barnekonvensjonen.

Barnekonvensjonen er et av de nyeste menneskerettighetsdokumentene, likevel er det den internasjonale avtalen som har fått størst tilslutning. Det er bare Somalia og USA som ikke har ratifisert barnekonvensjonen.
I barnekonvensjonens artikkel 45 gis UNICEF en særlig oppgave med å ”gi sakkyndige råd om gjennomføringen av konvensjonen”. UNICEF arbeider i dag for barns rettigheter i over 190 land.

Barnekonvensjonen har ført til mer fokus på barns situasjon rundt om i verden. Det er nå større forståelse for at barn er selvstendige rettssubjekter med egne, juridiske rettigheter enn tidligere. Lover og rettssystemer er i mange land blitt mer barnevennlige. Flere land har opprettet barneombud som skal tale barnas sak i media og overfor myndighetene. UNICEF har mye dokumentasjon på at barns situasjon har bedret seg. Her er noen eksempler:

  • I 1990 levde 47 % av verdens befolkning på mindre enn 1,25 dollar om dagen. I 2012 var andelen sunket til 24 %.
  • I 1990 døde 12 millioner barn før de fylte fem år. I 2010 var tallet 7,6 millioner.
  • 2 milliarder mennesker har siden 1990 fått tilgang på rent drikkevann.
  • I 1960 gikk seks av ti barn på skole. Nå går rundt åtte av ti på skole.
  • En regner med at rundt 20 millioner barn har reddet livet i løpet av 20 år på grunn av vaksiner.

Det er likevel langt igjen. De gode resultatene viser imidlertid at det nytter. Det inspirerer til å fortsette arbeidet for at stadig flere barn får innfridd retten til en trygg oppvekst med mulighet til å utvikle seg.

Sentrale dokumenter:
PDF av barnekonvensjonen på norsk
Generelle kommentarer fra FNs barnekomité om tolkning av enkelte artikler ibarnekonvensjonen
Norges fjerde rapport til FNs barnekomité, 2008
Supplerende rapport (PDF) fra Forum for barnekonvensjonen til FNs barnekomité, 2009
Avsluttende merknader fra FNs barnekomité 2010
Departementenes rapport (PDF) om oppfølging av merknadene, 2011:
 

 

 

Unicef