Barns rettigheter

FNs barnekonvensjon handler om dine og andre barns rettigheter. Den ble enstemmig vedtatt av alle landene i FN 20.november 1989. Barnekonvensjonen er en slags lov som sier at alle barn har rett til å være trygge og ha det de trenger. Den sier at staten har ansvaret for barna i landet, slik at de ikke blir mishandlet, utnyttet eller har det vondt.  

Barnekonvensjonen gjelder i alle situasjoner og for alle under 18 år. Barnekonvensjonens riktige navn er ”FNs konvensjon om barnets rettigheter”. En konvensjon er en avtale mellom flere land og folk.
Barnekonvensjonen består av 42 artikler  med rettigheter. Nedenfor er noen av rettighetene.

Alle barn...

           ...er like mye verdt.

          ...har rett til et navn og en nasjonalitet.

          ... har rett til beskyttelse.

          ...har rett til helsehjelp og nok mat og drikke.

          ...har rett til å si sin mening og bli tatt på alvor.

          ...har rett til å gå på skole.

          ...har rett til lek, fritid og hvile.

          ...har de samme rettighetene.

Nødtelefon for barn og unge

Hvis du opplever vold, mishandling eller hvis de voksne ikke tar vare på deg, kan du ringe dette nummeret gratis: 116 111. Telefonen er åpen fra kl.15.00 til 08.00  på hverdager og hele døgnet i helgene og på helligdager. Voksne som er bekymret for barn, kan også ringe hit.

Fire hovedområder

Rettighetene i barnekonvensjonen handler om fire hovedområder:

  1. barns rett til ikke-diskriminering: alle barn har de samme rettighetene uansett hvem de er
  2. barns rett til liv og utvikling: alle barn har rett til å leve og få mulighet til å utvikle seg mest mulig
  3. barns rett til medvirkning: barn har rett til å få informasjon i saker som gjelder dem og si sin mening og bli tatt alvorlig
  4. barns beste: i alle avgjørelser som gjelder barn, skal en ta hensyn til hva som er best for barnet

De fleste land har sagt de vil følge barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen ble enstemmig vedtatt av verdens ledere på FNs generalforsamling den 20. november 1989 i New York. Barnekonvensjonen er den internasjonale avtalen som flest land har ratifisert. Å ratifisere betyr at myndighetene lover å jobbe for barns rettigheter i landet sitt. Nå er det bare USA som ikke har ratifisert barnekonvensjonen.

Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991. Da ble den internasjonale loven godkjent av regjeringen og Stortinget i Norge. I 2000 kom det to tillegg til barnekonvensjonen; et om barn i krig og et om seksuell utnyttelse av barn. I 2003 ble barnekonvensjonen en del av norsk lov.

FNs barnekomité følger opp

To år etter at et land har godkjent (ratifisert) barnekonvensjonen skal det sendes inn en rapport om barns situasjon i landet til FNs komité for barnets rettigheter. Komiteen består av folk fra flere land som er eksperter på barns rettigheter. De gjennomgår rapportene, har møter med landets myndigheter og sender melding tilbake til myndighetene der de sier hva de kan gjøre bedre for å oppfylle barnas rettigheter. Landene skal etter den første rapporten sende en ny rapport hvert femte år til komiteen.

Brudd på barns rettigheter skal meldes

Myndigheter som har ratifisert barnekonvensjonen, skal fortelle om den til både voksne og barn. Hvis noen oppdager at noen barn ikke får rettighetene sine oppfylt, har de plikt til å melde fra til for eksempel en lærer, barnevernet eller andre som har et spesielt ansvar for barn. Det er politikerne og myndighetene som har ansvar for å lage ordninger så alle barn får oppfylt rettighetene sine.

Barneombudet

I Norge skal Barneombudet passe på at de som bestemmer følger barnekonvensjonen. Les mer om Barneombudet på Barneombudets nettsider: www.barneombudet.no/om-barneombudet/  

Klagerett

Det er skrevet et tillegg til barnekonvensjonen, en såkalt tilleggsprotokoll, som gir barn som ikke får oppfylt sine rettigheter i landet de bor, mulighet til å klage til FNs barnekomité. Flere land har ratifisert protokollen allerede, men Norge er ikke blant dem.